Han så aldri ut som en fotballspiller som skulle dominere kamper på øverste nivå. Juan Carlos Valerón var spinkel, manglet eksplosivitet og beveget seg ofte i et tempo som virket fremmed i en stadig hurtigere fotballverden.
Så fikk han ballen.
Da stoppet alt rundt ham opp. Forsvarsspillere mistet balansen, rom åpnet seg og medspillere ble spilt fri med pasninger de selv knapt hadde sett muligheten for. Valerón trengte ikke å løpe fra noen. Han tenkte raskere enn dem i stedet.
På sitt beste var «El Flaco» en av Europas fremste playmakere. En lavmælt fotballkunstner som ble selve ansiktet på Deportivo La Coruñas storhetstid, overlevde skader som kunne ha avsluttet karrieren og til slutt vendte hjem til Gran Canaria for å fullføre sirkelen.
Gutten fra Arguineguín
Juan Carlos Valerón Santana ble født i fiskerlandsbyen Arguineguín på Gran Canaria i 1975. Det samme lille stedet skulle senere fostre David Silva, men før Silva kom Valerón.
Han begynte i den lokale klubben CD Arguineguín og fulgte etter hvert i fotsporene til storebroren Miguel Ángel. Veien gikk videre til akademiet i UD Las Palmas, klubben som alltid hadde vært øyas store fotballstolthet.
Det var allerede mulig å se hva som gjorde Valerón spesiell. Han var ingen fysisk åpenbaring, men behandlet ballen med en sjelden ro. Der andre unge spillere forsøkte å vise seg fram gjennom fart og driblinger, ventet Valerón til det riktige øyeblikket. Han observerte, lokket motstanderen mot seg og spilte ballen inn i rommet som oppsto.
I 1995 fikk han debuten for førstelaget til Las Palmas. Klubben befant seg da på nivå tre, men rykket samme sesong opp til Segunda Division. Året etter fikk Valerón sitt gjennombrudd på nivå to. Han var fortsatt en beskjeden ung mann fra sørkysten av Gran Canaria, men spanske toppklubber hadde begynt å forstå at Las Palmas satt på noe helt spesielt.
Gjennombruddet på Mallorca
Sommeren 1997 ble Valerón hentet til Mallorca. Overgangen ga ham muligheten til å vise fram talentet sitt i La Liga, og han trengte ikke lang tid på å bevise at han hørte hjemme der.
Mallorca var inne i en spennende periode under Héctor Cúper. Laget var disiplinert og vanskelig å bryte ned, men hadde samtidig plass til en spiller som kunne skape noe uventet. Valerón fikk 36 ligakamper i debutsesongen og var med på å føre klubben til cupfinalen mot Barcelona.
Finalen endte med tap etter straffesparkkonkurranse, men Valeróns første sesong på øverste nivå hadde vært en suksess. Etter bare ett år på Mallorca kom Atlético Madrid på banen.
I hovedstaden ventet større forventninger og langt mer uro.
To kaotiske år i Atlético Madrid
Valerón etablerte seg raskt på Atlético-laget. Han spilte seg blant annet foran den brasilianske publikumsfavoritten Juninho og viste at han kunne styre kamper også i en klubb hvor presset var betydelig større.
Problemet var at Atlético Madrid på slutten av 1990-tallet var en klubb preget av kaos. Trenere kom og gikk, ledelsen skapte stadig nye konflikter, og en kostbar spillerstall leverte langt under forventningene.
Sesongen 1999/2000 ble katastrofal. Et lag med spillere som José Molina, Joan Capdevila, Rubén Baraja, Kiko og Jimmy Floyd Hasselbaink rykket sensasjonelt ned. Atlético nådde riktignok finalen i Copa del Rey, men også der endte det med nederlag.
Valerón hadde ikke vært problemet. Nedrykket gjorde likevel at klubben måtte selge flere av sine beste spillere. Den regjerende ligamesteren Deportivo La Coruña hentet både Molina, Capdevila og Valerón.
For den 25 år gamle playmakeren ble det overgangen som definerte hele karrieren.
Hjernen i Superdepor
Deportivo var ikke Spanias rikeste eller største klubb. Likevel hadde president Augusto César Lendoiro og trener Javier Irureta bygget et lag som kunne utfordre hvem som helst.
På Riazor fant Valerón den perfekte scenen.
Bak seg hadde han spillere som Mauro Silva og Sergio, som tok seg av mye av det fysiske arbeidet. Rundt seg hadde han Fran, Víctor Sánchez og senere Albert Luque. Foran seg kunne han velge mellom måljegere som Roy Makaay, Diego Tristán og Walter Pandiani.
Valerón ble bindeleddet. Spilleren som mottok ballen mellom motstanderens midtbane og forsvar, vendte opp og bestemte hvor angrepet skulle gå videre.
Han var ikke en klassisk nummer ti som krevde ballen hele tiden. Ofte kunne han være anonym i flere minutter før han plutselig avgjorde en situasjon med én berøring. En kroppsfinte kunne fjerne to motstandere. En pasning med utsiden av foten kunne gjøre en hel forsvarsrekke irrelevant.
Allerede i sin første sesong vant han den spanske supercupen. To år senere var han med på en av de største kveldene i Deportivos historie.
Real Madrid skulle feire klubbens hundreårsjubileum med cupfinale på Santiago Bernabéu. Scenen var rigget for en kongelig fest, men Deportivo nektet å følge manus. Sergio og Diego Tristán sørget for en 2–1-seier i finalen som senere ble kjent som «El Centenariazo».
Valerón sto midt i det beste Deportivo-laget verden noen gang har sett. Et lag som kunne slå gigantene i Spania og samtidig gjøre seg gjeldende i Champions League.
Kvelden Milan ble knust
Ingen kamp symboliserer Superdepor bedre enn møtet med Milan i april 2004.
Deportivo hadde tapt den første kvartfinalen i Champions League 4–1 på San Siro. Milan var regjerende europamester og stilte med spillere som Paolo Maldini, Alessandro Nesta, Andrea Pirlo, Clarence Seedorf og Kaká. Elimineringen virket nærmest avgjort.
På Riazor skjedde det umulige.
Pandiani ga Deportivo håp etter fem minutter. Deretter, ti minutter før pause, dukket Valerón opp inne i feltet. Mannen som først og fremst var kjent for pasningene sine, steg til værs og headet inn 2–0.
Plutselig trodde hele stadion på mirakelet.
Luque satte inn det tredje før pause, og Fran fullførte ydmykelsen i andre omgang. Deportivo vant 4–0 og slo den regjerende europamesteren ut med 5–4 sammenlagt.
Valerón og Deportivo kom seg helt til semifinalen. Der ble José Mourinhos Porto for sterke, men laget hadde allerede skrevet seg inn i europeisk fotballhistorie. Valerón spilte totalt 66 europacupkamper for klubben, en klubbrekord han deler med Fran.
Skaden som nektet å slippe taket
Storhetstiden fikk en brutal avslutning.
I januar 2006, i en hjemmekamp mot gamleklubben Mallorca, røk det fremre korsbåndet i Valeróns venstre kne. Han var 30 år gammel, og skaden var alvorlig nok i seg selv. Det som fulgte, gjorde situasjonen langt verre.
Under opptreningen fikk han nye problemer. I en treningskamp mot Benfica skadet han det samme kneet igjen. Senere fulgte enda et tilbakeslag og en ny operasjon.
Måneder ble til år. Valerón gikk fra å være en av Europas mest elegante midtbanespillere til å kjempe for i det hele tatt å kunne spille fotball igjen.
Først i januar 2008 gjorde han comeback i en offisiell kamp, nesten nøyaktig to år etter den opprinnelige korsbåndsskaden. Han var ikke lenger den samme spilleren fysisk. Eksplosiviteten, som aldri hadde vært hans fremste egenskap, var ytterligere redusert.
Men blikket var der fortsatt. Berøringen var der. Fotballhjernen hadde ikke latt seg operere bort.
Valerón tilpasset spillet sitt og fortsatte. Da Deportivo rykket ned i 2011, forlot han ikke klubben. Som 36-åring ble han en sentral spiller på laget som vant Segunda Division og rykket rett opp igjen. Han spilte nesten 3000 ligaminutter og scoret fem mål – flere enn i noen annen ligasesong gjennom hele karrieren.
Det fortalte kanskje mer om ham enn alle pasningene og tunnelene.
Den siste reisen hjem
I 2013 forlot Valerón Deportivo etter 13 sesonger, 422 offisielle kamper og 32 mål. Han hadde blitt en av de største spillerne i klubbens historie.
Karrieren var likevel ikke over.
Som 38-åring vendte han tilbake til UD Las Palmas. Det handlet ikke om en behagelig avslutning eller en symbolsk kontrakt. Valerón ønsket å hjelpe barndomsklubben tilbake til La Liga.
Det første forsøket endte på den vondeste måten. Las Palmas var bare sekunder unna opprykk i 2014, før Córdoba utlignet etter en for tidlig baneinvasjon og tok plassen i La Liga. Ett år senere fikk Valerón og Las Palmas en ny mulighet.
Etter å ha tapt den første finalen mot Real Zaragoza 3–1, vant kanarierne returkampen 2–0. Sergio Araujo scoret det avgjørende målet seks minutter før slutt. Etter 13 års fravær var Las Palmas tilbake på øverste nivå.
Valerón hadde kommet hjem for å fullføre et oppdrag. Nå var det gjort.
Han tok likevel én siste sesong i La Liga. Da han ble byttet inn på Camp Nou som 40-åring, reiste Barcelona-publikummet seg og applauderte ham. I mars 2016 spilte han sin kamp nummer 400 på øverste nivå i Spania.
Få måneder senere la han opp. Han var nesten 41 år gammel og avsluttet karrieren i den samme klubben hvor den hadde startet.
Hvorfor Valerón er en kulthelt
Juan Carlos Valerón vant aldri La Liga. Han løftet aldri Champions League-trofeet og var aldri i nærheten av å vinne Ballon d’Or.
Likevel huskes han som en av de mest begavede spanske spillerne i sin generasjon.
Han er en kulthelt fordi han representerte en type fotballspiller som gradvis har forsvunnet. En fri playmaker som ikke kunne måles gjennom antall løp, dueller eller avslutninger. Verdien hans lå i det som skjedde rundt ham. Medspillere fikk mer tid. Forsvarere begynte å tvile. Kampene endret rytme.
Han er en kulthelt fordi han ble værende i Deportivo da festdagene var over. Fordi han kjempet seg tilbake etter to år med operasjoner og opptrening. Fordi han som 36-åring tok ansvar i Segunda Division, og fordi han som 38-åring dro hjem for å hjelpe Las Palmas tilbake dit klubben hørte hjemme.
Men mest av alt er han en kulthelt fordi han fikk vanskelig fotball til å se enkelt ut.
Ingen store bevegelser. Ingen behov for oppmerksomhet. Bare en liten finte, et løftet blikk og en pasning gjennom et rom ingen andre hadde oppdaget.
Juan Carlos Valerón spilte aldri fort.
Det var verden rundt ham som måtte lære seg å vente.
