Barcelona-laget under Pep Guardiola var fullt av spillere som krevde oppmerksomhet. Lionel Messi gjorde ting ingen hadde sett før. Xavi og Andrés Iniesta styrte kampene som om de visste hva som skulle skje flere sekunder før alle andre. Dani Alves raste fremover på høyresiden, mens Carles Puyol kastet kroppen inn i enhver duell.
På motsatt side av forsvaret sto Eric Abidal.
Han var sjelden spilleren kameraene fulgte. Han leverte ikke hælpasningene til Guti, målene til Aritz Aduriz eller driblingene til Joaquín. Abidal var spilleren som gjorde det mulig for de andre å skinne. Rask, sterk, intelligent og nesten alltid på riktig sted.
Men det var ikke bare prestasjonene som gjorde ham elsket i Barcelona.
Det var roen. Verdigheten. Kampene han vant både på og utenfor banen. Og ett øyeblikk på Wembley som ble større enn selve Champions League-finalen.
Veien ut av Lyon
Eric Sylvain Abidal ble født i Saint-Genis-Laval utenfor Lyon i 1979. Veien til toppen var ikke lagt til rette for ham gjennom et berømt akademi eller en tidlig status som vidunderbarn. Han begynte hos Lyon Duchère og var blitt 20 år før Monaco hentet ham til hans første profesjonelle kontrakt.
Overgangen til Monaco ble en brutal forandring. Abidal kom fra et rolig område utenfor Lyon og ble plassert midt blant luksushoteller, sportsbiler og kasinoer. Alt rundt ham kunne ha blitt en distraksjon, men Abidal hadde reist dit av én grunn: Han skulle bli fotballspiller.
Under Claude Puel lærte han hva som krevdes på profesjonelt nivå. Trening handlet ikke lenger bare om å utvikle seg. Nå handlet alt om å vinne. Kroppen måtte behandles som et arbeidsverktøy, og hver eneste detalj kunne avgjøre om han fikk en karriere eller forsvant ut av toppfotballen.
Da Puel senere tok over Lille, fulgte Abidal etter. Det var der han for alvor etablerte seg som en av Frankrikes mest spennende forsvarsspillere. Han kunne brukes både som venstreback og midtstopper, men det var kombinasjonen av fart, fysikk og defensiv forståelse som skilte ham ut.
I 2004 kom muligheten han hadde ventet på. Abidal vendte hjem til Lyon, denne gangen som spiller for Olympique Lyonnais.
Titler i Lyon og en VM-finale
Lyon dominerte fransk fotball på denne tiden, og Abidal passet perfekt inn. Han var ingen spiller som krevde at laget skulle bygges rundt ham. Han gjorde jobben sin, vant duellene og sørget for at spillerne foran ham fikk frihet.
Resultatet ble tre strake seriegull.
Samtidig etablerte han seg på det franske landslaget. Abidal debuterte i 2004 og var førstevalget på venstrebacken da Frankrike tok seg til VM-finalen i 2006. Han spilte hele finalen mot Italia og satte sitt forsøk i straffesparkkonkurransen, men måtte likevel se italienerne løfte pokalen.
VM-sluttspillet viste at han kunne prestere på den største scenen. Barcelona hadde fulgt utviklingen hans, og sommeren 2007 forlot han Lyon.
Abidal var blitt 27 år. Han kom ikke til Catalonia som et talent for fremtiden, men som en ferdig utviklet forsvarsspiller som skulle rett inn på laget.
En ny tid i Barcelona
Den første sesongen kom under Frank Rijkaard og ble preget av et Barcelona-lag på vei mot slutten av en epoke. Ronaldinho, Deco og flere av spillerne som hadde vunnet Champions League i 2006, nærmet seg avskjeden. Klubben trengte en ny retning.
Den kom med Pep Guardiola.
Guardiolas Barcelona skulle dominere gjennom ballbesittelse, aggressivt gjenvinningsspill og ekstrem posisjonell disiplin. I et lag fullt av offensive genier ble Abidal en av de viktigste brikkene.
Mens Dani Alves angrep som en ekstra ving på høyresiden, hadde Abidal en mer kontrollert rolle på venstre. Når Alves stormet fremover, kunne Abidal trekke innover og gjøre den opprinnelige forsvarsfireren om til en backrekke på tre. Han hadde farten til å forsvare store rom, styrken til å håndtere kraftige angripere og roen til å spille seg ut under press.
Han gjorde sjelden noe unødvendig. Det så enkelt ut fordi Abidal hadde forstått situasjonen før den ble farlig.
Barcelona vant alt i 2008/09. La Liga, Copa del Rey og Champions League. Senere samme år ble trippelen utvidet til seks trofeer.
Likevel manglet Abidal fra Champions League-finalen i Roma. Han hadde blitt utvist i semifinalen mot Chelsea etter en situasjon med Nicolas Anelka og måtte se finalen mot Manchester United fra sidelinjen.
To år senere skulle han få sin finale.
Først måtte han gjennom en kamp ingen fotballspiller kunne forberede seg på.
Forsvarsspilleren som plutselig scoret
Abidal var ikke kjent for å lage mål. I januar 2011 hadde han ennå ikke scoret for Barcelona, til tross for at han var inne i sin fjerde sesong i klubben.
Så skjedde det på San Mamés.
Barcelona slet med å bryte ned Athletic Club i Copa del Rey. Den første kampen hadde endt 0–0, og returoppgjøret i Bilbao var like tett. Et kvarter før slutt kombinerte Xavi og Messi før ballen havnet hos den minst sannsynlige målscoreren på banen.
Abidal avsluttet med venstrefoten og sendte Barcelona videre.
Lagkameratene feiret målet som om han hadde avgjort en finale. Da laget kom inn i garderoben, stilte de seg opp og laget æresvakt for ham. Abidal spøkte med at han nå bare manglet å få spille spiss.
Det var typisk ham. Selv når øyeblikket endelig handlet om Abidal, møtte han det med et smil.
Bare noen måneder senere sluttet fotballen å være det viktigste.
Beskjeden som forandret alt
Den 15. mars 2011 offentliggjorde Barcelona at det var oppdaget en svulst i leveren til Abidal. To dager senere ble han operert.
Nyheten traff klubben hardt. Real Madrid- og Lyon-spillere stilte opp med støttemeldinger. På Camp Nou reiste supporterne seg og applauderte gjennom hele det 22. minuttet, en henvisning til Abidals draktnummer.
Ingen visste om han kom til å spille igjen den sesongen. Det viktigste var ikke lenger når han kunne returnere til laget. Det viktigste var at han skulle bli frisk.
Men Abidal begynte å trene igjen langt tidligere enn forventet.
Da Barcelona møtte Real Madrid i semifinalen i Champions League i begynnelsen av mai, satt han på benken. Helt på tampen av returkampen ble nummer 22 vist på tavlen. Brølet som møtte ham da han løp ut på Camp Nou handlet ikke om en takling, en scoring eller en finaleplass.
Det handlet om at han var tilbake.
Under to måneder etter operasjonen spilte Eric Abidal fotball igjen.
Wembley
Den 28. mai 2011 møtte Barcelona Manchester United i Champions League-finalen på Wembley. Abidal startet på venstrebacken og spilte hele kampen.
Barcelona vant 3–1 etter en av klubbens mest imponerende finaleprestasjoner. Pedro, Messi og Villa scoret målene. Xavi og Iniesta styrte midtbanen. Guardiola hadde ført laget tilbake til toppen av Europa.
Så kom øyeblikket alle husker.
Carles Puyol hadde selv vært plaget av skader, men ble byttet inn mot slutten. Som kaptein skulle han normalt ha vært den første til å løfte pokalen. I stedet tok han av seg kapteinsbindet og festet det rundt armen til Abidal.
Puyol stilte seg til siden. Lagkameratene skjøv Abidal frem.
Mannen som bare noen uker tidligere hadde blitt operert for en svulst i leveren, gikk opp trappen på Wembley og løftet Champions League-trofeet over hodet.
Det var ikke planlagt for å skape et ikonisk bilde. Det var en spontan handling fra en kaptein og en spillergruppe som visste hva lagkameraten deres hadde vært gjennom.
I noen sekunder handlet ikke finalen om Messi, Guardiola eller Barcelonas overlegne fotball. Den handlet om Abidal.
Det var et av de vakreste øyeblikkene Champions League har gitt oss.
Kampen var ikke over
Historien kunne ha sluttet på Wembley. Det ville ha vært den perfekte avslutningen.
Men livet fulgte ikke manus.
I mars 2012 kom beskjeden om at Abidal måtte gjennomgå en levertransplantasjon. Fetteren Gérard ble donor, og operasjonen ble gjennomført i april. Igjen ble fotballen ubetydelig. Igjen handlet alt om familien, helsen og livet etter operasjonen.
Dani Alves tilbød seg også å bli donor, men Abidal ville ikke at lagkameraten skulle risikere sin egen helse og karriere. Det fortalte mye om forholdet mellom spillerne, men også om personen Abidal var.
Han hadde allerede gjennomført ett comeback som virket umulig. Nå begynte han på et nytt.
Rehabiliteringen var lang. Målet var først å kunne leve normalt. Deretter kom drømmen om å spille fotball igjen. I desember 2012 fikk han tillatelse til å trene, og våren etter nærmet han seg førstelaget.
Den 6. april 2013 ble han byttet inn mot Mallorca på Camp Nou.
Da han entret banen, reiste stadion seg igjen.
Denne gangen var ikke comebacket målt i uker. Det hadde gått nesten ett år siden transplantasjonen. At Abidal kunne spille profesjonell fotball igjen, var vanskelig å forstå. At han senere samme måned gjennomførte en hel kamp, gjorde prestasjonen enda større.
Avskjeden med Barcelona
Sommeren 2013 valgte Barcelona å ikke forlenge kontrakten hans. Avgjørelsen var smertefull og omdiskutert. Abidal ønsket fortsatt å spille, og han mente selv at kroppen var klar.
På avskjedspressekonferansen satt hele førstelaget i salen.
Han takket lagkameratene, trenerne, legene og støtteapparatet. Han fortalte at han hadde hatt to store mål gjennom sykdomsperioden: å få se barna sine vokse opp og å spille fotball igjen.
Begge var oppnådd.
Etter 192 kamper og 15 trofeer forlot Abidal klubben. Han fortsatte karrieren i Monaco og avsluttet senere i Olympiacos før han la opp i 2014. Noen år senere vendte han tilbake til Barcelona som sportsdirektør, akkurat slik han hadde lovet da han tok farvel.
Forholdet til klubben fikk nye og mer kompliserte kapitler. Men ingenting kunne forandre det han hadde vært som spiller.
Hvorfor Eric Abidal er en kulthelt
Eric Abidal var god nok til å være fast inventar på et av de beste klubblagene fotballen har sett. Han vant fire ligatitler og to Champions League-trofeer med Barcelona. Han spilte en VM-finale og tilhørte verdenseliten i sin posisjon.
Han var med andre ord ingen ukjent outsider.
Men kultheltstatus handler ikke alltid om hvor liten eller stor en spiller var. Det handler om forbindelsen mellom spilleren, klubben og supporterne. Om øyeblikkene som blir stående igjen når resultatene og tabellene er glemt.
Abidal hadde ikke Messis mål, Xavis pasninger eller Puyols kapteinsrolle. Han hadde noe annet.
Han var balansen i et ekstremt offensivt lag. Spilleren som dekket rommene andre etterlot seg. Den rolige forsvareren som nesten aldri krevde oppmerksomhet, men som alltid stilte opp når laget trengte ham.
Deretter ble han symbolet på noe langt større.
Når Barcelona-supportere husker Eric Abidal, ser de ikke først og fremst en takling eller en pasning. De ser nummer 22 komme inn på Camp Nou til et øredøvende brøl. De ser Carles Puyol feste kapteinsbindet rundt armen hans. De ser Abidal løfte pokalen på Wembley med lagkameratene jublende bak seg.
Et menneske som hadde fått beskjed om at han bar på en svulst, sto noen uker senere på toppen av europeisk fotball.
Han vant Champions League. Han vant tilbake plassen sin på laget. Og da livet tvang ham til å begynne på nytt, gjorde han det én gang til.
Dette var Eric Abidal.
Venstrebacken som aldri trengte rampelyset.
Mannen som til slutt fikk hele Wembley til å se mot ham.
