Jeg skulle bare sjekke hvilke kamper som skulle spilles i Eliteserien denne helgen. I stedet oppdaget jeg, nesten helt tilfeldig, at det var cuphelg. Det sier kanskje mer om den norske cupens status enn Norges Fotballforbund ønsker å høre.
Det er jo cuphelg
Fredag kveld skulle jeg gjøre noe jeg gjør ganske ofte. Det sjekke hvilke kamper som skulle spilles i Eliteserien denne helgen, men det var noe som ikke stemte. Hvor var kampene? Et par tastetrykk senere kom forklaringen: Det er jo cuphelg.
Første runde i Norgesmesterskapet spilles denne helgen, og jeg hadde knapt fått det med meg. Jeg følger norsk fotball tett, ser Eliteserien, leser fotballnyheter og bruker sannsynligvis mer tid på norsk fotball enn jeg burde. Likevel hadde cupen gått fullstendig under radaren.
Det fikk meg til å stille spørsmålet. Er den norske cupen i ferd med å dø?
Dette burde være en festhelg
For denne helgen inneholder egentlig alt vi elsker med cupen. 64 kamper skal spilles over hele landet. Små klubber får besøk av noen av Norges største fotballag, og amatørspillere får muligheten til å møte spillere de vanligvis ser på TV.
For mange av breddeklubbene er dette en av årets største begivenheter. Kiosken går varm, frivillige mobiliserer og det kommer mennesker på kamp som kanskje ikke har sett laget spille på flere år.
David mot Goliat. Norsk fotball på sitt aller mest norske.
Så hvorfor føles det ikke større?
Hvor er cuphistoriene?
Det er nettopp i de første rundene noen av norsk fotballs beste historier finnes. Hvor jobber keeperen til vanlig? Hvem er elektrikeren som skal forsøke å stoppe en Eliteserie-spiss? Hvem har tatt fri fra jobb for å spille? Og hvem blir årets første cuphelt?
Det er disse historiene som gjør Norgesmesterskapet spesielt. Likevel har det vært bemerkelsesverdig stille rundt cupstarten nasjonalt. Jeg savner følelsen av at hele Fotball-Norge vet at nå er det cup.
Og her har mediene et ansvar.
Hvor er reportasjene fra småklubbene? Hvor er intervjuet med spilleren som skal møte laget han selv heier på? Hvor er historiene om arbeidsfolkene, lærerne, studentene og tenåringene som plutselig får spille mot profesjonelle fotballspillere?
Cupen gir journalistikken noe toppfotballen stadig sjeldnere kan tilby: nærhet. Her finnes klubbhus, dugnad og lokale helter med en helt annen hverdag enn dem de skal møte på banen. Historiene ligger der. Noen må bare fortelle dem.
Men det finnes også et åpenbart motargument. Mediene dekker det publikum ønsker å lese, se og høre om. Dersom interessen for cupen har falt, er det naturlig at dekningen også blir mindre.
Problemet er at sammenhengen kan gå begge veier.
Har mediene sluttet å dekke cupen fordi interessen har falt, eller har interessen falt fordi cupen har blitt stadig mindre synlig?
Mindre interesse gir mindre dekning. Mindre dekning gir mindre synlighet. Og mindre synlighet kan igjen føre til enda mindre interesse.
Noen må bryte den spiralen.
Har formatet gjort cupen vanskeligere å følge?
Ansvaret ligger heller ikke bare hos mediene.
Cupen hadde tidligere en tydelig plass i den norske fotballsesongen. Nå er turneringen lagt om til høst/vår. Den starter i august, forsvinner gjennom vinteren og avsluttes først neste vår.
Det finnes gode grunner til omleggingen. Terminlisten i norsk fotball er presset, klubbene spiller flere kamper og hensynet til både liga, landslag og europacuper skal ivaretas.
Men fotball handler ikke bare om å få terminlisten til å gå opp. Det handler også om rytme, forventninger, tradisjoner og følelser.
Derfor bør NFF også tåle spørsmålet:
Har man laget et cupformat som passer terminlisten bedre enn det passer publikum?
For noe skjer når en turnering starter, forsvinner i månedsvis og deretter dukker opp igjen neste år. Det blir vanskeligere å bygge forventning. Vanskeligere å skape en sammenhengende historie. Og kanskje også vanskeligere for publikum å oppleve at cupen faktisk betyr noe.
Cupen skulle revitaliseres
Det interessante er at bekymringen for cupens posisjon ikke bare kommer fra nostalgiske fotballsupportere.
Da omleggingen ble presentert, erkjente både NFF og rettighetshaver TV 2 at turneringen hadde en utfordring. TV 2 pekte blant annet på at cupens merkevare ikke var sterk og tydelig nok, og at interessen hadde falt. Samtidig skulle nettopp dekning og historiefortelling være viktige bidrag til å løfte turneringen.
Da må det være lov å spørre hvor den historiefortellingen er når en ny cupsesong faktisk begynner.
Og kanskje er det mest interessante ordet å finne noen år frem i tid.
Fra 2029 overtar Schibsted rettighetene til NM for både kvinner og menn. Da avtalen ble presentert, sa Schibsted at cupen har en helt spesiell plass i norsk idrett, men også at de ser et stort potensial i å «revitalisere» turneringen og gjøre den mer synlig og relevant.
Det er et interessant ord: revitalisere. For man revitaliserer gjerne noe som har mistet litt av livet.
Cupen er ikke død
Jeg tror egentlig ikke den norske cupen er død. For selve produktet er fortsatt fantastisk.
Denne helgen kan en ukjent 19-åring score mot et Eliteserie-lag. En liten klubb kan skape en sensasjon. En amatørspiller kan få en historie han kommer til å fortelle resten av livet.
Alt som gjorde cupen fantastisk, finnes fortsatt. Problemet er at det nesten føles som om ingen har fortalt oss at den spilles.
Og kanskje er det nettopp den største utfordringen Norgesmesterskapet står overfor. Ikke at folk har sluttet å like cupen, men at de gradvis har sluttet å legge merke til den.
NFF har et ansvar for å gi turneringen et format og en plass i sesongen som gjør den mulig å følge. Rettighetshaverne har et ansvar for å gjøre mer enn bare å vise kampene. Mediene har et ansvar for å lete etter historiene som gjør cupen annerledes enn resten av toppfotballen.
Men til slutt må selvfølgelig også publikum bry seg.
Jeg skulle bare sjekke hvilke kamper som skulle spilles i Eliteserien denne helgen. Helt tilfeldig oppdaget jeg at det var cup i stedet.
Kanskje det bare sier noe om meg.
Eller kanskje det sier noe ganske alvorlig om Norgesmesterskapet – og om hvor dårlig norsk fotball har vært til å fortelle oss at folkefesten fortsatt finnes.
