Livet er fullt av euforiske øyeblikk, tett etterfulgt av bunnløse nedturer. For noen er oppturene overlegne, for andre virker livet å være en evig lang motbakke. Følelsene er overførbare til idrettens verden. Noen ganger blandes verdenene sammen, og man kjenner på livets realiteter midt oppe i noe som i bunn og grunn skal være en lidenskapelig adspredelse. Vi opplever det nå og da, disse øyeblikkene som får oss til å glemme idrettene, og se menneskene, og hvor skjørt alt kan være. Det ville vært feil å starte en artikkel om den kommende Premier League-sesongen uten å nevne Diogo Jota. Mannen som hadde alt, som nylig hadde giftet seg, som hadde en familie som betydde alt for ham, og som attpåtil var kronet som ligamester i England. På et blunk var alt revet bort, og fotballen ble meningsløs. Det vil den alltid være i sånne øyeblikk, og sånn bør det også være. Ta vare på hverandre, og husk at livet er det som skjer utenfor rivaliseringen, det som skjer mellom kampene. Om det tragiske dødsfallet til Liverpools evige nummer 20 kan være en øyeåpner for noen så er det i det minste noe, for uansett om man er en profilert fotballspiller, eller en helt vanlig person i en helt vanlig gate, så glem aldri å være raus og imøtekommende. Vær en forskjell.
Kommende sesong kommer igjen til å inneholde alt. Det er lag som presterte godt under pari, det er mannskap som igjen snublet i det målsnøret åpenbarte seg, og det er ligamestre som forsterker en allerede solid tropp. Det er nye bekjentskaper, det er saftige overganger, og det er revansjelyst, masse revansjelyst! Vi får garantert feite overskrifter, sportslige kriser, managere som forsvinner ut porten før jul, samt noen nye stjerner på himmelen. Det vil være temperatur fra første spark på ballen, og det vil garantert være nok av hendelser å diskutere. Og elsker vi det? Ja, det gjør vi! Fotball fra England engasjerer, på tvers av generasjoner, og på tvers av samfunnslag. Det nærmer seg nå, og på godt og vondt kan vi nesten ikke vente!
Ferien har gjort godt. Både for fans og for spillere. Glansbildene i sosiale medier har gått sin seiersgang, og det er ikke måte på for en luksus. Du parkerer bysykkelen, kjenner på den skarpe høstluften, og rusler mot jobben. Fantasylaget begynner å ta form, og du har bitt i det sure eplet og fornyet abonnementet hos Viaplay. Fjorårsesongen var brutal, men kanskje er dette året? Det har kommet noen nye ansikter inn portene, men er det nok da? Du orker ikke tanken på igjen å se Liverpool og Manchester City kjempe om tittelen. Du blir nesten kvalm av tanken. Hadde man bare kunne byttet klubb … Du smiler av tanken, det skulle tatt seg ut. Nei, du står last og brast med gutta dine, for før eller siden må jo det gå hele veien? Klubben har endelig signert en spiss, og fansen har blitt hørt. Er han god nok? Jammen om du vet, men det må da være lov å håpe nå. Stammen i laget er solid, og kanskje kommer det en ny venstreving også. Joda, dette kan holde hele veien det! Du tar heisen opp i andre, nikker til hun pene dama som jobber i tredje, men kommer ikke på noe å si. Du går av, og ser Tobias og Lars henge ved vannkjøleren. «Du vet at Salah er et must fra start av», roper Lars. «Du må ikke finne på å gå uten Salah!». Han har jo rett, du vet jo det. Jaja, tilbake til tegnebrettet med seg, du har heldigvis fortsatt et par uker på deg. Dette er året både for deg og for gutta dine i England. Du føler det på deg, i år går drømmene i oppfyllelse. Skjer det skal du jaggu meg finne på noe å si til hun i tredje også. Dette er ditt år!
Liverpool legger lista – City og Arsenal jakter like bak
Tittelen i England ja, den gjeveste av alt som er gjevt. Liverpool var ligaens desidert beste lag i fjorårssesongen, og hentet hjem tittel nummer 20. Laget så solide ut fra start til slutt, og det var vel egentlig aldri noen som helt klarte å utfordre Slots gutter. Laget fra Beatles-byen har mistet sin portugisiske elegant, og det er ikke godt å si hvordan dette vil påvirke prestasjonene. Klarer man å fokusere på det sportslige, og hedre Jota gjennom fotballen, kan det gå bra. Trent har dratt til Madrid, og en bråte med kvalitetsspillere har kommet inn på treningsfeltet. Florian Wirtz, en av verdens mest talentfulle spillere, skal true i mellomrommet, og vi vil vel ikke være overrasket om dette bare hever angrepsspillet enda et hakk. Salah, Gakpo, Wirtz, Ekitike og kanskje til og med, Isak. Man skal stå tidlig opp om morgenen om man skal demme opp for disse gutta. Liverpool blir nok laget å slå i år også.
Manchester City og Arsenal blir de to nærmeste utfordrerne. De lyseblå har hentet er par mann på midten, mens Arteta endelig har fått spissen sin. Eller har han det? Svensken er god han, men er han god nok til å heve Arsenal hele veien til topps? Tiden vil vise, men i det minste er problemet adressert nå. Fungerer det så blir Londonerne livsfarlige. Det kan også City igjen bli. Så mye kvalitet, og så mye ungdommelig pågangsmot. Og ikke minst, Rodri er skadefri igjen. Peps gutter med og uten spanjolen er to forskjellige mannskap. Vi antar at lysten på å gjenerobre tittelen er stor i den lyseblå delen av Manchester.
Kampen om topp fire
Bak de tre beste er det mer åpent. Chelsea ser bare bedre og bedre ut, og både Newcastle og Aston Villa har blitt habile fotballag. Alexander Isak er den store snakkisen nå om dagen, og det er klart, Newcastle blir et dårligere fotballag om svensken drar ned til Liverpool. En erstatter vil selvsagt komme til, men å skulle matche hva Isak har prestert de siste par sesongene går nesten ikke. Man holder nok pusten i havnebyen ut måneden. Villa har bygget stein for stein, og står således rimelig bra rustet for en ny sesong. Det ble en bratt læringskurve i fjor med Champions League-spill, og det er ikke alle som makter å ri to så viltre hester samtidig. Læringen kan muligens sørge for en bedre ligasesong i år. Chelsea har signert Joao Pedro, en aldri så liten favoritt hos undertegnede. De kongeblå har et solid lag på papiret, og forutsetningen for å blande seg inn i toppen er så absolutt til stede. Er bredden litt svak dog? Uansett, Chelsea blir å regne med.
Manchester United og de nye vennene
Setter vi søkelyset på midten av tabellen finner vi lag som Brentford, Bournemouth, Palace, Tottenham, Manchester United og Brighton. For å nevne noen. Her er det lag som sikkert sier seg fornøyde med en tilværelse midt på, mens noen tidligere storheter gjerne skulle klatret noen hakk. De røde fra Manchester stikker seg jo ut, for det er ikke her laget til Amorim ønsker å være. Portugiseren fikk det ikke til i fjor, og laget hans presterte sin svakeste ligasesong i manns minne. En 15.plass med hele 18 ligatap er nesten ikke til å tro. Noen grep har man nå tatt, og Premier League-skikkelser i Mbeumo og Cunha er hentet inn. Men, uansett så nødvendig som det er, dette sier samtidig noe om tingenes tilstand i den tidligere storklubben. Det er stor kvalitetsforskjell på nevnte Cunha og for eksempel, Wirtz. Dette er problemet for de røde djevlene nå, selv om man forsterker seg så blir man bare hengende enda lenger etter. Det må mange treff på overgangsmarkedet til for å snu skuta, og man må gi de riktige menneskene tid til å få sette sitt stempel på laget. Lander man på at Amorim er riktig mann må han få anledningen til å spille sitt spill, med sine utvalgte. Styrerommet må også spille på lag, og tålmodighet til være nøkkelordet. For dette laget kommer ikke til å kjempe om tittelen på noen sesonger. Listen må legges lavere for en periode.
Det må den også hos Spurs. Ligasesongen var et sorgens kapittel, men så berget man det på et vis med å vinne Europa League da. Endelig et trofé. Ange dro likevel, synd mener noen, og Frank har kommet inn. Son har også dratt. Han forlater som en aldri så liten legende i klubben, men med et fallende prestasjonsnivå. Alt i alt får vi nok et bedre Tottenham denne sesongen, og det vil overraske om Thomas Franks Spurs ikke blir hakket vanskeligere å slå enn hva som var tilfellet i fjor. Naiviteten er byttet ut med mer kontroll, og en noe lavere forsvarslinje. Ikke at det skulle så mye til.
Vi spår både United og Spurs høyere i år, men noen topp fire blir det ikke på noen av disse.
Nye bekjentskaper og en gammel storhet
Leeds, Burnley og Sunderland rykket opp fra Championship i vår, og skal forsøke å sette sitt preg på Englands toppdivisjon. Spesielt Leeds har en stor tilhengerskare her til lands, og vi får igjen fartsfylte og intense oppgjør mot blant annet Manchester United og Liverpool. Et gledelig gjensyn! Så spørs det da, om noen av disse kan få fotfeste, og ikke bare måtte ta heisen ned igjen neste vår. Man må gjerne se til Nottingham, og hva de presterte i fjorårssesongen. Det holdt til slutt til en syvendeplass, bare ett fattig poeng bak femteplassen som ville gitt Champions League-fotball. En uvirkelig prestasjon fra laget som lenge lå inne blant Englands fire beste. Det vil selvsagt være mye forlangt fra nykomlingene å kopiere noe sånt, men det må i det minste vise at det går an. Hansken er kastet!
Oss anglofile nordmenn og våre favorittlag
Uansett hvem man følger tettest, hva logoen på brystet sier, så blir dette intenst og nervepirrende. Det er liksom sånn det er med fotball fra balløya. Man kan lukke øynene, la tiden suse tilbake til det glade 90-tallet, og gjenoppleve hvordan man allerede i løpet av første skoledag visste hvem som heiet på Manchester United, hvem som likte Arsenal best, eller hvor Liverpool-fansen befant seg. Det var ofte det første spørsmålet man spurte når man traff på nye ansikt. Grunnene for valg av lag stakk ikke alltid så dypt, men eierskapet til klubben var bunnsolid. Ikke kom her og fortell meg at jeg ikke holder med verdens beste fotballag! Og sånn pågikk rivaliseringen. Man trykket spillere med navn man nesten ikke klarte å uttale tett til sitt bryst, og helgens resultater var ofte dirkete knyttet sammen med hvorvidt man gikk rakrygget på mandagen eller ikke. Husker dere den følelse? Laget ditt hadde vunnet 2-0 over erkefienden, og du klarte ikke å vente med å gni det inn i første friminutt over helgen. Om du i det hele tatt klarte å vente så lenge. At engelsk fotball skulle få en slik standing er rett og slett fascinerende. Et land langt unna for små barneføtter, med byer man knapt nok har hørt om. Her spiller det unge menn fra alle verdens hjørner som man aldri har møtt. Men det er likevel «dine» gutter. De spiller for «ditt» lag. Der du går i stive nyvaskede jeans, en litt for stor genser, og møkkete sko, og drømmer om en gang å få ikle deg den samme drakten. Å løpe ut på de største scenene og være en av de som andre ser opp til. Drømmen om England, og drømmen om å kunne kopiere gutta som pryder veggene på gutterommet. Det var ikke mye som var større enn dette.
Og i voksen alder da, er det like stort, og like viktig? Ja, det er vel brått det. Humøret og den rake ryggen henger fortsatt sammen med lagets prestasjoner. Du gjør alt du kan fra sofakroken, og du brøler som aldri før. Du pisker de frem, og jager de hjem i forsvar. Du leser tabellen minst fem ganger i uka, og regner på hengekamper og målforskjeller. Engasjementet og begeistringen for Premier League er og blir et studie i seg selv. Men som vi alle vet, gleden av en trepoenger, og euforien av et trofé, er nesten ikke målbart. Det er en herlig avkobling fra livets tjas og mas, og det friminuttet man får hvor drømmene og følelsene kan løpe løpsk er gull verdt. Høsten og vinteren blir rett og slått hakket mer tolererbar.
Sesongens første analyse av 90minutefamily kommer fredag 15.august!
Så da er det bare å kontrollere nervene så godt det går. Fredag 15. august sparker de regjerende ligamesterne sesongen i gang, hjemme mot Bournemouth. Anfield kommer til å være klare for fest, samtidig som Jota kommer til å være i tankene til mange. I det 20.minutt kommer jubelen til å få taket til å lette, og igjen får vi kjenne på samholdet og hva som faktisk er viktigst her i livet. Fotballen er ingenting uten fansen og de viltre følelsene, og sammen har man dannet noen ubrytelige bånd på tvers av Nordsjøen. Så uansett hvem du holder med kommende sesong, lykke til, og la vi håpe at det blir flere oppturer enn nedturer. At vi skal innom hele spekteret før sesongen rundes av kan vi dog garantere.
Og tilbake til Tobias og Lars og deres uttalelse om at man MÅ ha Salah fra start som Fantasy-manager – vi er redd det ikke er noen vei utenom, uansett så dyr Egypteren er. Du kan jo alltids prøve å gå uten, men det spørs om du ikke da må følge åpningskampen fra bak sofaen. Vi håper dere gleder dere til sesongens analyser, og forhåpentligvis til mange spill inn!
