Mikel Arteta leder Arsenal. Unai Emery har gjort Aston Villa til en europeisk tungvekter. Xabi Alonso sitter på benken i Chelsea, Andoni Iraola har fått ansvaret for Liverpool, mens Álvaro Arbeloa leder Fulham. Fem av de 20 klubbene i Premier League har ved starten av 2026/27-sesongen en spansk hovedtrener, og kanskje enda mer oppsiktsvekkende er det at Pep Guardiola ikke engang er blant dem lenger.
Ser man utenfor England, blir mønsteret enda tydeligere. I mai 2026 var seks av de åtte trenerne som nådde finalene i Champions League, Women’s Champions League, Europa League og Conference League spanske. Luis Enrique, Mikel Arteta, Jonatan Giráldez, Pere Romeu, Unai Emery og Iñigo Pérez representerte alle samme fotballnasjon på noen av de største scenene europeisk klubbfotball kan tilby.
Det er fristende å forklare det med at Spania tilfeldigvis har fått frem en spesielt god generasjon trenere, men problemet med den forklaringen er at fenomenet har vart for lenge. En større UEFA-gjennomgang av trenerbevegelser i europeisk fotball viste at spanske hovedtrenere var den mest etterspurte trenergruppen utenfor sitt eget land. Hele 56 spanske trenere ledet enten en utenlandsk toppdivisjonsklubb eller et annet lands seniorlandslag i sesongen som ble undersøkt. Italia fulgte med 45 og Tyskland med 32.
Spørsmålet blir derfor vanskelig å komme unna: Hvorfor produserer Spania så mange gode fotballtrenere? Hvorfor er det nettopp spanjoler som stadig dukker opp når Europas største klubber skal finne sin neste leder? Svaret handler om langt mer enn Guardiola, tiki-taka og en gyllen generasjon spillere.
Treneren er et eget fag
En viktig del av forklaringen ligger i hvordan trenerrollen behandles i spansk fotball. Det å ha vært en god spiller blir ikke automatisk sett på som det samme som å være en god trener. Spillerkarrieren kan gi erfaring, autoritet og forståelse for livet i en garderobe, men det å analysere spillet, bygge treningsøkter, utvikle spillere, lede mennesker og formidle komplekse ideer krever en helt annen kompetanse.
RFEF har derfor bygget opp en omfattende trenerutdanning gjennom den nasjonale trenerskolen og de regionale fotballforbundene. UEFA C, B, A og Pro inngår i en tydelig utdanningsstige, samtidig som det finnes egne spesialistløp innen blant annet keepertrening og andre trenerroller. Forbundet oppgir at mer enn 70 000 spanske trenere er en del av dette systemet, og mange av dem arbeider i dag utenfor landets grenser.
Ser man på hvordan den øverste utdanningen gjennomføres, blir tankegangen enda tydeligere. RFEFs UEFA Pro-kurs for 2026/27 varer i minimum tolv måneder og har maksimalt 20 deltakere. Utdanningen beskrives som «reality-based learning», og deltakerne skal være integrert i et faktisk trenerteam allerede fra starten av kurset.
Det betyr at trenerutdanningen ikke bare består av teori i et klasserom. Studentene må hele tiden teste ideene sine mot virkeligheten. En treningsøkt kan se perfekt ut på en tavle, men falle sammen når spillerne begynner å ta egne valg. En taktisk plan kan være logisk på papiret, men vise seg ubrukelig når motstanderen gjør noe uventet. På samme måte kan en trener ha den perfekte spilleplanen, men likevel mislykkes dersom han ikke klarer å formidle den til spillerne. Det er nettopp denne kombinasjonen av teori, praksis og refleksjon som står sentralt i den spanske modellen.
Revolusjonen startet lenge før Guardiola
Når utviklingen av moderne spansk fotball skal forklares, havner man nesten alltid hos Barcelona. Johan Cruyff kommer først, deretter Pep Guardiola, før historien fortsetter med Xavi, Iniesta, posisjonsspill og det spanske landslaget som dominerte internasjonal fotball mellom 2008 og 2012. Alt dette er viktig, men det gir samtidig et litt for enkelt bilde av hvordan Spania ble en ledende trenernasjon.
Den spanske treneren Juan Carlos Garrido har pekt på 1990-tallet som en avgjørende periode. Det var da trenere og ideer fra blant andre Johan Cruyff, Leo Beenhakker og Guus Hiddink møtte nye tanker fra spanske trenere som Benito Floro og Jorge Valdano. Ifølge Garrido handlet utviklingen ikke bare om hvordan lagene skulle spille kampene sine. Hele måten fotball ble trent og analysert på begynte å forandre seg.
Det er en viktig del av historien, fordi Spania ikke nødvendigvis fant opp alle ideene som senere skulle bli forbundet med landet. I stedet ble utenlandske impulser hentet inn, diskutert, utviklet videre og gradvis innarbeidet i akademier og trenerutdanninger. Kunnskapen ble dermed ikke værende hos én trener eller én klubb, men kunne bevege seg gjennom hele systemet. En assistent tok med seg ideene videre til sitt neste lag, akademitrenere lærte av førstelagstrenerne, og nye generasjoner fikk tilgang til stadig mer avanserte treningsmetoder.
Da de store resultatene senere kom, med Guardiolas Barcelona, Spanias landslag og en lang periode med spansk dominans i europeiske klubbturneringer, var grunnlaget allerede lagt. Suksessen gjorde bare resten av verden oppmerksom på hva som hadde blitt utviklet over flere tiår.
Det finnes ingen spansk taktikk
Det mest interessante er at de spanske topptrenerne slett ikke spiller den samme typen fotball. Dersom forklaringen hadde vært at alle lærte én bestemt spansk modell, burde Arteta, Emery, Iraola, Luis Enrique og Xabi Alonso i teorien sett ganske like ut. I praksis er forskjellene store.
Artetas Arsenal er ekstremt strukturert og ønsker stor kontroll over rommene på banen. Laget kan dominere gjennom ballbesittelse, men har samtidig utviklet seg til å bli svært sterkt defensivt og på dødballer. Før Champions League-finalen i 2026 beskrev Luis Enrique Artetas Arsenal som et lag med røtter i Guardiolas possession-fotball, men samtidig med en fysisk og defensiv styrke som gjør laget til noe annet.
Iraolas fotball har et helt annet uttrykk. Han vil ha tempo, aggressivt press, løp fremover og raske angrep på ledige rom. Etter at han overtok Liverpool, understreket han hvor viktig det var at supporterne skulle kunne kjenne igjen et lag som løper, presser, kjemper om andreballer og gjør det harde arbeidet enhver supporter forventer.
Unai Emery befinner seg et annet sted igjen. Han har lenge vært kjent for detaljert motstanderanalyse og en vilje til å endre laget etter hvilke problemer den neste motstanderen presenterer. På Aston Villas vei mot Europa League-tittelen i 2026 viste han igjen hvor langt han er villig til å gå i forberedelsene. Før semifinalereturen mot Nottingham Forest justerte Emery rollen til Victor Lindelöf for å stenge et bestemt område Forest hadde utnyttet i den første kampen. Villa vant returen 4–0, før Emery senere sikret sin femte Europa League-tittel.
Luis Enrique er igjen mer opptatt av å dominere med ball, men possession er aldri et mål i seg selv. Han ønsker aggressivitet, bevegelse, vertikalitet og spillere som tør å gjøre feil når de forsøker å bryte ned en motstander.
Forskjellene mellom trenerne er derfor nesten like interessante som likhetene. Det finnes ingen bestemt spansk formasjon, ingen bestemt presshøyde og ingen universell oppskrift på hvordan et spansk lag skal angripe. Fellesnevneren ser snarere ut til å være måten trenerne analyserer spillet på. De blir ikke utdannet til å pugge én løsning, men til å forstå hvorfor ulike problemer oppstår og hvilke verktøy som kan brukes for å løse dem.
Spilleren skal forstå hvorfor
Den samme tankegangen går igjen i hvordan spillere utvikles. Pol Planas, som har arbeidet i Barcelonas akademi og gjennomført RFEFs UEFA Pro-utdanning, har beskrevet hvordan moderne trenerutvikling i stadig større grad handler om å gjøre spilleren i stand til å forstå spillet og ta egne beslutninger.
Forskjellen kan virke liten, men den er grunnleggende. En trener kan fortelle en spiller nøyaktig hvor han skal løpe i én situasjon. Problemet oppstår når motstanderen endrer presset sitt eller en lagkamerat befinner seg et annet sted enn forventet. Dersom spilleren bare har lært en bevegelse, står han plutselig uten svar. Har han derimot forstått hva bevegelsen skulle skape, kan han finne en ny løsning selv.
Det samme gjelder trenerne. Fotballen forandrer seg konstant. Nye pressmønstre oppstår, formasjoner kommer og går, teknologi gir trenerteam stadig mer informasjon, og løsninger som var moderne for tre år siden kan være helt vanlige i dag. Derfor blir evnen til å analysere og lære viktigere enn å sitte med én bestemt fotballfilosofi.
Denne ideen om kontinuerlig læring er fortsatt tydelig i det spanske trenermiljøet. Da RFEF arrangerte sin internasjonale trenerkongress sommeren 2026, deltok nærmere 500 trenere. Fra forbundets side ble perioden omtalt som en gullalder for den spanske treneren, men arrangementet handlet samtidig nettopp om hvordan trenerne kunne fortsette å utvikle seg.
Det mest oppsiktsvekkende eksempelet på hvor sterke slike miljøer kan bli, finner vi imidlertid ikke i Madrid eller Barcelona. Vi må nordover.
Hva skjer egentlig i Gipuzkoa?
Ser man på de fem spanske hovedtrenerne i Premier League ved starten av 2026/27-sesongen, dukker det opp et bemerkelsesverdig mønster. Mikel Arteta er født i San Sebastián, Unai Emery i Hondarribia, Xabi Alonso i Tolosa og Andoni Iraola i Usurbil. Fire av de fem kommer altså ikke bare fra Baskerland, men fra den samme provinsen: Gipuzkoa.
Gipuzkoa har rundt 725 000 innbyggere. En relativt liten provins har dermed produsert fire av de 20 hovedtrenerne i Premier League. Det er et tall som i seg selv sier ganske mye om hvor spesielt fotballmiljøet i området er.
Historien blir enda mer oppsiktsvekkende når man zoomer inn. Arteta, Iraola og Xabi Alonso spilte alle ungdomsfotball i Antiguoko i San Sebastián. Tre gutter fra det samme lokale utviklingsmiljøet endte flere tiår senere som trenere på øverste nivå i England.
Det er vanskelig å forklare alt dette med tilfeldigheter. Baskerland har lenge hatt en svært sterk fotballkultur, der lokale klubber legger stor vekt på utvikling av egne spillere. Real Sociedads Zubieta og Athletic Clubs Lezama er ikke bare treningsanlegg for førstelagene, men store utviklingsmiljøer hvor trenere, spillere og metoder påvirker hverandre over mange år. Athletic tilbyr i dag også videreutdanning gjennom sitt eget AC Football Center innen blant annet treningsmetodikk, analyse og spillerutvikling.
En større gjennomgang av trenerfenomenet i Gipuzkoa fant samtidig at rundt 700 nye trenere hadde tatt lisens i provinsen på bare to år. Lokale fotballmiljøer peker på kombinasjonen av høy deltakelse i organisert idrett, sterke ungdomsklubber og en kultur hvor trenerrollen har høy status.
Det betyr ikke at alle følger samme vei. Xabi Alonso vokste opp med en far som både hadde vært toppspiller og trener, og fikk senere arbeide under Rafa Benítez, José Mourinho, Pep Guardiola og Carlo Ancelotti. Arteta begynte trenerutdanningen allerede mens han fortsatt spilte og brukte senere tre og et halvt år som assistent for Guardiola i Manchester City. Iraola begynte trenerkarrieren på Kypros før han fortsatte gjennom Mirandés, Rayo Vallecano og Bournemouth, mens Emery startet langt nede i systemet hos Lorca etter at en kneskade tvang ham til å avslutte spillerkarrieren.
Det interessante er nettopp at fire trenere fra samme lille område har tatt helt forskjellige veier til toppen. Det tyder på at Gipuzkoa ikke nødvendigvis produserer én bestemt type trener. Regionen ser heller ut til å produsere mennesker som tidlig lærer å diskutere, analysere og forstå fotball.
Spanske trenere reiser ut
En annen viktig forklaring på utviklingen er at mange spanske trenere ikke blir værende hjemme. De tar med seg utdanningen og fotballforståelsen fra Spania, men lar den formes videre av helt andre miljøer.
Emery har jobbet i Spania, Russland, Frankrike og England. Luis Enrique har vært trener i Spania, Italia og Frankrike. Iraola har arbeidet i Spania, Kypros og England, mens Xabi Alonso allerede som spiller opplevde spansk, engelsk og tysk fotball før han senere fortsatte trenerkarrieren i Tyskland og England. Arteta avsluttet spillerkarrieren i Premier League og gikk deretter rett inn i Guardiolas trenerteam i Manchester City.
Det skaper en interessant blanding. En trener som allerede har et sterkt metodisk fundament, møter samtidig andre tempoer, andre spillerprofiler og andre fotballkulturer. Emery lærer hvordan Premier League fungerer. Alonso blir påvirket av Bundesliga. Luis Enrique møter italiensk og fransk fotball. Iraola må tilpasse ideene sine til den fysiske intensiteten i England.
På den måten fortsetter det spanske trenermiljøet å hente ideer utenfra, akkurat slik det gjorde på 1990-tallet. Det er kanskje en av grunnene til at utviklingen ikke stopper opp. Spania eksporterer trenerne sine, men får samtidig nye erfaringer og tanker tilbake.
Men alle land har jo trenerutdanning
Det er viktig å ikke gjøre forklaringen for enkel. UEFA Pro er ikke noe Spania har monopol på. UEFAs Coaching Convention ble etablert allerede i 1998 og har som mål å etablere felles minimumsstandarder for trenerutdanning i hele Europa. UEFA C, B, A og Pro finnes derfor også i England, Tyskland, Frankrike, Italia, Norge og resten av medlemslandene.
Det holder derfor ikke å forklare den spanske trenerproduksjonen med at landet har gode kurs. Forskjellen ligger sannsynligvis i summen av flere ting: hvor mange som utdanner seg, kvaliteten på miljøene de kommer inn i, de sterke regionale fotballkulturene, konkurransen om trenerjobbene, akademienes rolle og den enorme mengden taktisk kunnskap som har blitt overført mellom generasjoner.
En tidligere spiller som har tilbrakt 15 år under trenere som Guardiola, Mourinho, Ancelotti eller Bielsa starter heller ikke trenerkarrieren på null. Han har allerede vært gjennom tusenvis av treninger, taktiske møter og kampforberedelser. Når denne erfaringen kombineres med en formell utdanning og et miljø hvor trenerrollen analyseres i detalj, oppstår det en svært sterk kunnskapskjede.
Og det er kanskje nettopp dette som gjør Spania annerledes. Det finnes ikke én hemmelig metode, én formasjon eller én skole som forklarer alt. Det finnes derimot et enormt økosystem av klubber, akademier, regionale forbund og trenere som hele tiden påvirker hverandre.
Guardiola var ikke slutten, men beviset
Pep Guardiola vil for alltid være sentral når moderne spansk trenerkunst diskuteres. Suksessen hans gjorde posisjonsspill, romkontroll og en bestemt type fotballanalyse kjent langt utenfor Spania. Samtidig kan den enorme innflytelsen hans ha gjort det litt for enkelt å forklare alle spanske trenere som disipler av den samme skolen.
Arteta har åpenbart lært mye av Guardiola, og Xabi Alonso spilte under ham i Bayern München. Men så kommer Emery, Iraola, Ernesto Valverde, Marcelino, Luis de la Fuente, Imanol Alguacil, Iñigo Pérez og en lang rekke andre trenere som ikke passer inn i den samme taktiske boksen. Noen vil kontrollere kampen med ball, andre gjennom press. Noen bygger laget rundt struktur, andre tilpasser seg motstanderen fra uke til uke.
Det er nettopp derfor den spanske trenerbølgen er så interessant. Spania har ikke bygget en fabrikk som produserer Guardiola-kopier. Landet har bygget et miljø som gjør svært forskjellige trenere i stand til å analysere spillet på et høyt nivå, forstå hvorfor ting skjer og finne egne løsninger.
Det er vanskelig å overse hvor ettertraktet denne kompetansen har blitt. Spanske trenere dukker opp i stadig flere ligaer, får ansvaret for noen av Europas største klubber og møter hverandre stadig oftere på de største scenene. Det som en gang kunne forklares som noen få ekstraordinære trenerkarrierer, begynner i stedet å ligne resultatet av et system som gjennom flere tiår har gjort trenerutvikling til en sentral del av fotballkulturen.
Den neste store spanske treneren trenger derfor ikke å være en tidligere verdensstjerne. Han kan allerede stå på en liten treningsbane i San Sebastián, Sevilla eller Vigo og arbeide med ungdomsspillere mens han tar de første trenerkursene sine.
For dersom det finnes én spansk hemmelighet, er det kanskje ikke hvordan fotball skal spilles.
Det er hvordan fotball skal forstås.
