Som de fleste hockeyinteresserte nå sikkert har fått med seg, står Sparta Sarpsborg i en svært alvorlig økonomisk situasjon. Bare dager før seriestart har en av norsk hockeys mest tradisjonsrike klubber slått alarm. Klubben sier selv at det er reell risiko for konkurs på kort sikt dersom man ikke finner en løsning.
Men dette skal ikke være enda en artikkel om hva som har skjedd i Sparta.
Sparta-saken aktualiserer derimot et spørsmål som har fulgt norsk ishockey i mange år: Hvorfor er det så vanskelig å få økonomien til å gå rundt i norsk topphockey?
For Sparta er langt fra den første klubben som opplever at problemene utenfor isen blir større enn dem man har ute på den.
Sparta er ikke alene når det gjelder økonomien i norsk hockey
Bare noen måneder før situasjonen i Sarpsborg ble kjent, kunne Lillehammer fortelle om en omfattende økonomisk snuoperasjon. Da et nytt styre tok over våren 2025, viste regnskapet for 2024 et underskudd på hele 3,6 millioner kroner.
I 2025 klarte klubben å snu dette til et overskudd på drøyt 1,3 millioner. Det høres isolert sett svært positivt ut, men klubben hadde egentlig budsjettert med 3,5 millioner i pluss. Pengene skulle både sikre likviditeten og brukes til å betale ned historisk gjeld, slik at Lillehammer kunne oppnå positiv egenkapital i tråd med lisenskravene.
Det forteller litt om hvor krevende situasjonen kan være. Et overskudd på over én million kroner betyr ikke nødvendigvis at problemene er løst når man allerede har flere år med økonomiske utfordringer bak seg.
Og nå står altså Sparta i en langt mer akutt situasjon.
Mandag 7. september opplyste klubben at en gjennomgang av økonomien hadde vist at situasjonen var langt mer alvorlig enn styret og de ansatte tidligere hadde hatt informasjon om. Klubben arbeider nå sammen med eksterne rådgivere, kreditorer og samarbeidspartnere for å finne en løsning.
Det er dramatisk. Men det er dessverre ikke spesielt vanskelig å finne lignende historier i norsk hockeyhistorie.
Hvorfor er det så vanskelig?
Profesjonell ishockey er dyrt.
Spillerstall, trenerapparat, utstyr, reiser, administrasjon og arena skal finansieres. Samtidig opererer norske hockeyklubber i et relativt lite kommersielt marked.
Inntektene er i stor grad avhengige av publikum og lokale samarbeidspartnere. Mister man en større sponsor, bommer på budsjetterte publikumsinntekter eller får uforutsette kostnader, kan marginene raskt forsvinne.
Men kanskje finnes det også en annen forklaring.
For idrett handler om konkurranse. Ingen klubb ønsker bare å overleve økonomisk. Supportere, sponsorer og omgivelsene forventer resultater.
Når konkurrentene forsterker laget, øker presset på resten. En ekstra spiller her og en dyrere kontrakt der kan være forskjellen mellom sluttspill og ferie, eller mellom nedrykk og fortsatt plass på øverste nivå.
Problemet oppstår når de sportslige ambisjonene blir større enn økonomien tåler.
Historien fra Trondheim viser kanskje dette bedre enn de fleste.
TIK og Nidaros – samme by, en helt annen filosofi
For dem som fulgte norsk hockey på begynnelsen av 2000-tallet, er historien om Trondheim Ishockeyklubb fortsatt et kraftig varsko. Det er et godt eksempel på at økonomien i norsk hockey aldri har vært foruten disse problemene.
TIK viste nemlig at sportslig suksess ikke nødvendigvis betyr økonomisk suksess.
I desember 2004 toppet Trondheim den norske eliteserien. Samtidig var økonomien så presset at VG beskrev hver dag som en kamp for å overleve. Klubben hadde kreditorer på døra og hadde kort tid tidligere unngått konkursforhandlinger på grunn av skyldig arbeidsgiveravgift.
Året etter viste dokumenter fra Trondheim kommune at TIK hadde over 2,2 millioner kroner i kortsiktig gjeld. Klubben arbeidet med gjeldsettergivelse, akkord med kreditorene og nye lån.
Problemene forsvant aldri.
I januar 2007 skyldte klubben rundt 1,5 millioner kroner i spillerlønn og andre utgifter, og spillerne hadde ikke fått lønn på to måneder. To sponsorer kom inn med penger og reddet klubben den gangen.
Redningen ble midlertidig.
I mars 2008 var det slutt. TIK ble lagt ned med en gjeld på over fire millioner kroner, og 21 års klubbhistorie var over.
I dag har Trondheim igjen topphockey gjennom Nidaros. Men måten klubben har valgt å bygge seg opp på er interessant i lys av det som skjedde med TIK.
Nidaros har vært tydelige på at sportslig utvikling ikke skal skje på bekostning av økonomien. Klubben har akseptert at dette også kan bety et svakere lag enn man ideelt sett skulle ønske.
Sommeren 2026 kom kanskje den tydeligste bekreftelsen på strategien. Nidaros fikk grønn klubblisensstatus for andre år på rad og opplyste at de ved siste lisensvurdering var den eneste klubben i EHL som befant seg i grønn sone.
Klubbens egen beskrivelse av filosofien er enkel: Man skal etablere seg sportslig uten å kompromisse på økonomien.
Kontrasten til TIK er vanskelig å overse.
TIK viste hvor galt det kan gå når økonomien over tid ikke holder følge med ambisjonene. Nidaros har i stedet valgt å risikere sportslig motgang fremfor å risikere klubbens eksistens.
Det reiser også et interessant spørsmål:
Er Nidaros for forsiktige – eller tar andre klubber for stor økonomisk risiko?
Et norsk problem? Se over grensen
Det er lett å lese historiene om Sparta, Lillehammer og TIK og komme frem til en ganske enkel forklaring:
Norsk hockey er for liten. Publikumstallene er begrensede, sponsorinntektene sårbare og TV-pengene små sammenlignet med de virkelig store idrettene.
Da er det nærliggende å se mot Sverige og tenke at svenskene må ha det langt enklere.
Der er ishockey en av landets største publikumsidretter. Klubbene trekker tusenvis av mennesker til arenaene, medieinteressen er enorm sammenlignet med Norge og SHL-klubbene opererer med økonomier norske klubber bare kan drømme om.
Problemet er bare at mange av de samme historiene finnes der. Så da ser man fort at dette ikke kun er økonomien i norsk hockey som er problemet.
Leksand er kanskje det tydeligste eksemplet. En av Sveriges mest tradisjonsrike hockeyklubber har de siste årene vært gjennom alvorlige økonomiske problemer. Våren 2025 ventet klubben et konsernunderskudd på rundt 20 millioner svenske kroner og satte i gang kostnadsreduksjoner på omtrent samme beløp.
Situasjonen var så alvorlig at Leksands kommune stilte garanti på 30 millioner svenske kroner. En gransking fra SVT har senere beskrevet hvordan for høye spillerlønninger i forhold til inntektene og økonomiske forpliktelser knyttet til spilleravtaler bidro til problemene.
Så rykket Leksand ned fra SHL.
Foran 2026/27 er spillerbudsjettet redusert til omtrent en tredjedel av nivået klubben hadde i SHL, samtidig som klubben fortsatt håndterer gamle økonomiske forpliktelser.
Leksand er heller ikke alene.
I HockeyAllsvenskan slo Nybro Vikings alarm mot slutten av 2025. Klubben måtte skaffe fire millioner svenske kroner for å komme seg gjennom den økonomiske krisen. Budskapet fra klubbledelsen var enkelt: Dette var siste mulighet.
Plutselig blir det vanskeligere å forklare Spartas problemer bare med størrelsen på norsk hockey.
Finland og Danmark opplever også presset
Ser vi videre til Finland, finner vi mye av det samme.
HPK fra Hämeenlinna tapte rundt 800.000 euro én sesong og ytterligere drøyt 500.000 euro den neste, til tross for at omsetningen økte. Klubben har siden gjennomført en kraftig økonomisk snuoperasjon og leverte et lite overskudd i 2025/26.
Selv en av Finlands største klubber, HIFK, viser hvor små marginene kan være. Klubben omsatte for rundt 18,7 millioner euro i 2025/26, men endte likevel med et underskudd på cirka 230.000 euro.
Det betyr ikke at finsk hockey er i krise. Det viser derimot at stor omsetning og stor hockeyinteresse ikke automatisk gir store overskudd.
Også i Danmark har flere klubber vært gjennom krevende økonomiske perioder. Samtidig finnes det positive eksempler. Odense Bulldogs har arbeidet systematisk med å styrke den kommersielle delen av klubben, nesten doblet antallet sponsorer og kunne etter mesterskapssesongen 2025 levere et lite positivt resultat.
Det er kanskje minst like interessant som underskuddene.
For problemet er ikke at det er umulig å drive en hockeyklubb med sunn økonomi. Problemet synes å være hvor små marginene kan bli når ønsket om sportslig fremgang møter de økonomiske realitetene.
Hvor mye koster jakten på suksess?
Det er vanskelig å finne én enkelt forklaring som passer Sparta, Lillehammer, TIK, Leksand og HPK.
Klubbene er forskjellige. Markedene er forskjellige. Arenaene og inntektsmulighetene er forskjellige.
Likevel går én ting igjen.
Profesjonell hockey krever store og relativt faste kostnader, samtidig som betydelige deler av inntektene kan være usikre.
Og oppi dette skal klubbene konkurrere.
Det er kanskje her hockeyens økonomiske dilemma ligger.
En klubb kan redusere spillerbudsjettet og sikre økonomien. Men dersom resultatet er nedrykk, kan publikum, sponsorinntekter og andre inntekter samtidig falle. Alternativet er å investere mer i laget for å sikre sportslig suksess – og risikere at inntektene man håpet skulle følge med aldri kommer.
Leksand viser hvor brutal den mekanismen kan være. Etter nedrykket fra SHL har klubben mistet betydelige TV-inntekter og må tilpasse hele organisasjonen til HockeyAllsvenskan.
TIK viste på sin side allerede for over 20 år siden at man kan ligge helt i toppen av norsk hockey samtidig som økonomien er i ferd med å rakne.
Og kanskje er det derfor Nidaros-eksemplet er så interessant akkurat nå.
De har foreløpig valgt økonomien først.
Det kan koste plasseringer på tabellen. Det kan bety at supporterne må akseptere at klubben ikke alltid kan hente spilleren de ønsker seg. Og det kan gjøre veien mot toppen lengre.
Men alternativet kjenner Trondheim allerede.
En hockeyklubb kan bygges opp igjen etter et nedrykk.
Det er langt vanskeligere å bygge den opp igjen etter en konkurs.
Vi i 90minutefamily følger som kjent alle disse ligaene godt. Så følg med for tips.
