Det er noe eget ved fotballen i OBOS-ligaen. Den lever i skyggen av Eliteserien, og puster dermed litt friere. Her er tribunene nærmere, lydene råere og følelsene mindre filtrerte. Her blir unge spillere menn, etablerte navn kjemper for å holde liv i karrieren og kampen om å unngå å bli glemt trumfer ofte håpet om å rykke opp. Og for Fk Haugesund er begge deler et like sannsynlig utfall.
En varslet katastrofe?
Få lag fikk mer oppmerksomhet enn FK Haugesund i fjor. Det kan virke overraskende, all den tid de måtte konkurrere med både Vikings gulljakt og Bodø/Glimts Europa-eventyr. Men oppmerksomheten handlet ikke om prestasjoner som begeistret – den handlet om et lag som skrev seg inn i historiebøkene av helt feil grunner.
Étt poeng på de første elleve kampene. Ni poeng totalt på tretti kamper. Tall som ikke bare forteller historien om en dårlig sesong, men om en kollaps. En sesong som til slutt bare kunne ende på én måte: med et tungt, uunngåelig nedrykk.
Men hvordan kunne det gå så galt? Og kanskje enda viktigere – var det mulig å se det komme?
Summen av alt – i en og samme sesong
Det som til slutt sendte FK Haugesund ned, var ikke én enkelt feil. Det var summen av mange. Ikke bare i løpet av 2025-sesongen, men over flere år.
Likevel valgte klubben å gjøre det som ofte blir skjebnesvangert; i stedet for å rydde opp, kvittet de seg med det som faktisk fungerte; eliteseriens beste keeper, og et stopperpar som bar laget gjennom en krevende sesong. Tre spillere som i praksis var selve grunnen til at klubben i det hele tatt overlevde året før.
Når man i tillegg investerer i en skadeplaget Runar Espejord, og samtidig tror at Bruno Leite og Julius Eskesen alene representerer nok rutine til å bære et lag, og ingen i administrasjonen tenker på å ha forsterkninger klare i det kritiske sommervinduet, begynner bildet å tegne seg. Likevel var det få som våget å peke på det åpenbare; at keiseren faktisk ikke hadde på seg klær.
Administrasjonen – Noen måtte gå
Man skulle tro at en slik utvikling ville føre til selvransakelse. Og det gjorde den – til en viss grad.
Sancheev Manoharan forsvant tidlig i sesongen. Sportslig leder Eirik Opedal hadde allerede takket for seg. Og da nedrykket var et faktum, valgte også daglig leder Martin Fauskanger å gå. En skute som lenge hadde tatt inn vann, mistet til slutt nesten hele mannskapet.
Toni Korkeakunnas ble sittende lengst. Finnen, som selv har vært tydelig på at han ikke fikk servert hele bildet da han tok over, fremstod lojal – men også utilpass. Kontrakten løp ut 2026, men klubben valgte likevel å bryte. Kanskje riktig. Kanskje nødvendig.
Men tidspunktet? To uker før seriestart – og fortsatt uten hovedtrener.
Det er vanskelig å ikke stille spørsmål.
En fortid som ikke slipper taket
Samtidig som klubben snakker om en ny start, er det én ting de ikke klarer å gi slipp på: fortiden.
Jostein Grindhaug er igjen tilbake. Spilleren. Treneren. Sportsjefen. Nå som speider.
Med Kristoffer Haraldseid og Leif Birkeland i nye nøkkelroller kunne dette vært et naturlig bruddpunkt. En ny kurs. En ny identitet.
Men i stedet vender man tilbake til det kjente.
Hvorfor? Veldig få vet. Men kanskje finner vi svaret om vi følger pengestrømmen…..?
Intern granskning – en knusende dom
Til slutt ble det umulig å ignorere problemene.
En ekstern gjennomgang avdekket en organisasjon preget av:
- Uklare roller og ansvarsforhold
- Uheldig overlapp mellom styre og drift
- Svake beslutningsprosesser og uformelle maktstrukturer
- Lav psykologisk trygghet
- Manglende varslingskanaler
- Svak intern og ekstern kommunikasjon
- En opplevelse av en lukket klubb
Kort sagt: Problemet lå ikke bare på banen.
Leif Birkeland har bakgrunn fra offentlig sektor og erfaring med struktur og system. Det kan bli avgjørende. Men også han er hentet fra egne rekker.
Og nettopp det er kanskje en del av utfordringen.
Årets lag – ungt og lovende?
De siste årene har vært tunge, men én ting har vært tydelig: Så lenge Selvik, Bærtelsen og Fredriksen var på plass, hadde laget et fundament.
Da de forsvant, forsvant også tryggheten.
29 mål på 30 kamper i 2024 ble til 22 mål året etter. Tall som gjør det nesten umulig å overleve.
Problemet var ikke bare spissene. Det var strukturen rundt dem. Mangelen på kreativitet. Fraværet av spillere som utfordrer rom, som bryter mønstre, som skaper ubalanse.
For mange ville ha ball i beina. For få tok løpet bak.
Unntaket var Tounekti. Men han forsvant.
Tiden som fulgte ble en evigvarende støttepasning.
Defensive utfordringer
De siste sesongene har FK Haugesund bygget bakfra. Et solid forsvar, en trygg keeper – og så ta offensive bidrag som en bonus.
Nå er mye av det borte.
Einar Bøe Fauskanger regnes som et av landets største keepertalenter, men sitter fortsatt på benken. Alt tyder på at Amund Wichne starter sesongen.
Ellers er nesten hele forsvarsrekken skiftet ut. Niyukuri blir vanskelig å erstatte. De øvrige? Mindre savnet.
Spørsmålet er om unggutter som Bondhus, Solheim og Hope er klare for ansvaret. Heldigvis har de rutinerne lagkompiser i midtforsvaret. Bjørnbak, Koskela og nyinnkjøpte Møller må være på jobb om dette skal gå.
Men det er et modig valg, både med tanke på antall og alder.
Kanskje for modig?
Offensive lyspunkt
Det finnes likevel håp.
Viland Andersen, Remmem, Petcho og Derviskadic tilfører noe laget har manglet: fart, kreativitet og vilje til å utfordre.
Hannola viste allerede i fjor hva én riktig type spiller kan gjøre med et lag. Plutselig gikk ballen fremover. Plutselig skjedde det noe.
Med Bruno Leite tilbake får laget også rutine og gjennombruddskraft sentralt.
Og så er det Petcho.
Hvis han holder seg skadefri, kan han bli forskjellen. En spiller med x-faktor. En som skaper ubalanse. En som avgjør kamper.
OBOS 2026 – tett og jevnt
Nedrykk gir ofte automatisk opprykksstatus.
Men ikke i OBOS-ligaen.
Med lag som Strømsgodset, Stabæk, Kongsvinger, Bryne og Sogndal er dette en liga hvor marginene er små og nivået jevnt.
FK Haugesund har satt seg et offensivt mål; opprykk.
Realistisk? Kanskje.
Men det forutsetter lederskap. Struktur. Stabilitet.
Og ikke minst: at de riktige spillerne tar ansvar når det gjelder som mest.
Håpet er det siste som dør
To uker er lenge i fotball.
En trener kan komme inn. En forsvarsspiller kan signeres. Brikkene kan falle på plass.
Og da – kanskje – kan håp bli til tro.
Men foreløpig begrenser det seg til nettopp det; håp.
