Ansettelsen av Liam Rosenior handler mindre om hvem han er – og mer om hva han representerer.
For i dagens Chelsea er trenerrollen i ferd med å bli noe helt annet enn den en gang var.
Dette er ikke først og fremst et sportslig valg. Det er et strukturelt.
En trener for systemet – ikke systemet for treneren
Rosenior er kjent som ekstremt forberedt, metodisk og samarbeidsvillig. Det er kvaliteter som verdsettes høyt i moderne klubber styrt etter amerikansk modell, der beslutningsmakten er spredt utover sportsdirektører, analytikere og eiere.
Problemet?
Denne modellen forutsetter at treneren ikke er klubbens sportslige sentrum, men én brikke i et større apparat.
Den klassiske engelske manageren – med kontroll over spillestil, spillerlogistikk og daglig drift – er i ferd med å bli en utdøende art.
Engelsk fotball er i endring – om den vil eller ikke
Med stadig flere amerikanske og internasjonale eiere beveger Premier League seg bort fra den tradisjonelle managerrollen og mot noe mer teknokratisk. Mindre personlighet. Mer prosess. Mindre autoritet. Mer rapportering.
I et slikt landskap er Rosenior et ideelt valg:
- han utfordrer ikke strukturenhan
- passer inn i hierarkiet
- han aksepterer rammene
Men det reiser et ubehagelig spørsmål: Hva skjer når ingen har det fulle ansvaret?
Puppy-problematikken er reell
Rosenior mangler maktbasen mange av forgjengerne hans hadde. Når resultatene svinger – og det vil de – er det uklart hvem som faktisk står igjen som ansvarlig.
I denne modellen er treneren lett å erstatte. Systemet består.
Det er effektivt.
Men det er også kaldt.
Maresca var et varsko
Avskjeden med Enzo Maresca fremstår som nok et tegn på at uenighet om styring ikke tolereres lenge. Sterke trenere med tydelige meninger passer dårlig i klubber der retningen allerede er bestemt ovenfra.
Rosenior er valgt nettopp fordi han ikke starter i konflikt med modellen.
Slutten på manageren?
Liam Rosenior er neppe siste trener av sitt slag. Snarere tvert imot.
Han kan være et forvarsel om hvordan engelsk toppfotball vil se ut om fem–ti år.
Spørsmålet er ikke om dette er fremtiden.
Spørsmålet er om det er en fremtid supporterne faktisk ønsker seg.
For når managerrollen forsvinner helt – forsvinner også noe av sjelen i engelsk fotball.
