Dag-Eilev Fagermo har i årevis blitt omtalt som en markant, krevende og kompromissløs trenerprofil i norsk fotball. En tydelig stemme. En sterk personlighet. En mann med klare meninger om hvordan fotball skal spilles – og hvordan garderober skal styres.
Problemet er bare dette: resultatene og konsekvensene har sluttet å forsvare metoden.
Når man ser på de tre siste trenerjobbene hans, Vålerenga, Lillestrøm og Strømsgodset så tegner det seg et mønster som er vanskelig å bortforklare.
Kaos i Strømsgodset og trøbbel for Dag-Eilev Fagermo
Igjen så er Fagermo under sterkt press, og denne gangen i Strømsgodset. Godset rykket som kjent ned fra Eliteserien etter årets sesong, og laget slet tungt sportslig under hans ledelse. Resultatene var så dårlige at mange supportere og kommentatorer mente klubben presterte under nivået som forventet i øverste divisjon. På slutten av sesongen uttalte Fagermo selv at laget «ikke var et eliteserielag verdig» etter et stortap mot Sandefjord. Ifølge kjente medier så jobber Strømsgodset med planer om å skifte ut hovedtreneren, selv om han har kontrakt ut 2027. Klubben mener de har en klausul i kontrakten som kan gi dem rett til å avslutte samarbeidet uten full sluttpakke, men Fagermo avviser at en slik klausul finnes og krever kompensasjon om de vil løse ham fra kontrakten.
Ifølge pressemeldinger fra klubben har klubben offentlig bekreftet at det foreligger flere varsler mot Fagermo om hans adferd i klubben. Dette har ført til at klubben har satt i gang ekstern granskning for å avklare faktum og gi alle parter en rettferdig behandling. Fagermo er for tiden sykemeldt, og har ikke kommentert saken selv.
Fagermos advokat svarer kraftig tilbake
Fagermos advokat sier prosessen har vært «stygg» og hevder at klubben har forsøkt å presse ham til å si opp ved å true med negative medieoppslag. Advokaten sier Fagermo ønsker å gjennomføre jobben sin og la partene møtes etter nyttår, og bestrider at klubben har dekning for å avslutte avtalen på de vilkårene de nevner.
Burde klubbledelsen i Strømsgodset sett dette komme?
Han har tidligere trent Vålerenga og Lillestrøm uten stort hell, og mye av problematikken har vært kjent tidligere. La oss se litt nærmere på de to andre trenerperiodene.
Vålerenga: Da det begynte å lukte gammeldags maktspill
Vålerenga startet med håp og endte i frustrasjon. Etter bronsemedaljen i 2020 var det meningen at klubben skulle ta nye steg. I stedet stoppet alt opp.
Men det som virkelig satte spor, var ryktene om kultur og holdninger. Ifølge seiglivede påstander i og rundt klubben så skal Fagermo ha vært tydelig på at herre- og damefotball skulle holdes strengt adskilt, damelaget skal ikke ha vært ønsket som tilskuere på herrelagets treninger og de skulle ikke trene samme styrkerom. Hans signaler internt skal ha vært at dame- og herrelaget skulle være to helt separate klubber/avdelinger innad i klubben.
Dette er ikke bekreftende fakta, men kjente skikkelser i klubben har tidligere meldt dette. Ryktene levde, og døde aldri. Dette var ikke en ønsket situasjon for en klubb som profilerer seg på fellesskap, likestilling og helhet, og dermed traff dette ekstremt dårlig. Inntrykket internt var at Fagermo var mer opptatt av kontroll og hierarki enn av moderne klubbkultur. Han rykket ikke ned med Vålerenga, men skadene var allerede skjedd, og var unngåelig den sesongen.
Lillestrøm: Redningsmann som ikke reddet
I Lillestrøm ble Fagermo hentet inn som kriseløser. Mandatet var krystallklart: Hold klubben i Eliteserien.
Det klarte han ikke.
Ja, utgangspunktet var vanskelig. Ja, han kom sent inn, men det kom ingen tydelig sportslig reaksjon. Ingen klar identitetsendring og ingen varig poengfast.
Resultatet ble at LSK rykket ned, Fagermo forsvar stille ut bakdøra uten forlengelse, uten kamp om videre samarbeid, uten signaler om at han var mannen for veien videre.
Det sier sitt.
En karriere ved et veiskille
Dag-Eilev Fagermo har hatt en lang og markant trenerkarriere i norsk fotball. Men de siste årene har etterlatt et tydelig inntrykk. Prosjekter som ikke har fungert, klubber som har måttet rydde opp, og miljøer som har vært mer preget av konflikt snarere enn sportslig utvikling.
I moderne toppfotball er trenerrollen mer enn taktikk og intensitet. Den handler om kultur, relasjoner og evnen til å samle en hel klubb. Spørsmålet er om Fagermos metode fortsatt passer inn i den virkeligheten.
For norsk toppfotball kan dette være tidspunktet der man må slutte å håpe på at historien denne gangen blir annerledes – og begynne å forholde seg til det som faktisk har skjedd.
Og dermed melder det seg et spørsmål flere i fotballmiljøet nå stiller høyt:
Har norske toppklubber egentlig lært noe som helst – når tre av tre klubber ender med nedrykk under samme trener?
