Det er lørdag, og klokken er 16:38. Året er 1996, og Tony Adams har fått feilaktig rødt kort mot Newcastle Utd. Noe som betyr at en av de syv sikre markeringene er i ferd med å gå til helvete. Pokker! Det var i dag man skulle valgt seks halvgardering. Ikke fem. 64kr i stedet for 32kr. Hvorfor måtte jeg blåse halve ukelønnen på fotballbladene Match og Shoot, samt en skolebolle og en Litago på bakeriet. Argh…..
Tiden vi aldri får tilbake
Vi har alle vært der. Mest sannsynligvis var det den som startet det hele. Interessen for fotball. Interessen for engelsk fotball. Mystikken, gleden og forventningene. Kulepennen som førte inn resultatene etterhvert som det plinget på tv. Og skuffelsen, fortvilelsen og sorgen over at det nok en gang kun ble 8 rette.
Våre liksom-slag i bordplaten var en dårlig kopi av fars ekte raseri. Han hadde jo spilt et system til 128kr. Hans sinne var berettiget. Farget glass for å skjule hva han drakk, farget brilleglass for å skjule sinnsstemning. Kvelden sto og falt på utfallet av tippekupongen.
For det var jo alltid et lag fra et Tolkien-aktig sted som måtte rote det til. Notts County kunne plutselig ta poeng fra Wolverhampton, Stoke kunne slå Chelsea og du kunne banne på at selveste Norwich skulle rote det til mot naboen Ipswich.
Så vi la den bort. Selv om den hadde vært der siden 13.mars, 1948, var den borte fra bevisstheten med et pennestrøk, den dagen oddsheftet kom. Det var nye tider. Vi brettet opp blazer-ermene, og syklet så fort at vi fikk vind i hockey-sveisen. Livet som tenåring, akkompagnert av musikken til Alphaville, hånd i hånd med Norsk Tipping, var toppen av lykke. Vi skulle være unge for alltid.
For selv om alt stort sett handlet om Sensible Soccer og Championship Manager på Amiga 500, var alt glemt under tippekampen på lørdagene. Verden kretset rundt disse to timene. Kampen som bestemte om den påfølgende skoleuken skulle være et helvete, eller en uke hvor man kunne ikle seg Arsenal-drakt og gå med hodet høyt hevet. Mistet vi noe den dagen vi forkastet tippekupongen?
Tippekupongen – gjenoppstått
Vi skriver 2025, og jeg har gjort spede forsøk på å bringe tradisjonen videre til min sønn. Theodor, 11 år. Jeg har kjøpt skolebolle og Litago til han, vi har funnet et bord innerst i lokalet, og funnet frem blanke kuponger og nye kulepenner. Krampaktig har jeg prøvd å få han til gjennoppleve magien, men er det mulig? Tippekupongen kommer ikke i Reels-format. Det krever tålmodighet. Standhaftighet. Pågangsmot. Det må da være over og ut for noe så gammeldags?
Men, neida. Den lever. Og hos oss lever den i beste velgående.
