Det begynte med en frustrasjon over et stadig snevrere og dårligere tilbud for oss som liker å spille ansvarlig på sport. Etter hvert vokste det frem en større bekymring: Hva sier det egentlig om Norge at staten i økende grad begrenser tilgangen til lovlige tjenester, og at politikere uten nevneverdig motstand kan vedta tiltak som blokkerer nettet for helt lovlige handlinger?

Jeg har forståelse for at pengespill kan ødelegge liv, og at politikerne ønsker å beskytte sårbare grupper. Men når hele befolkningen blir kollektivt rammet av tiltak som DNS-blokkering og betalingsforbud – selv de som spiller innenfor egne rammer og med kontroll – blir det etter mitt syn feil. Det blir som å stenge hele Vinmonopolet fordi noen misbruker alkohol.

Som skribent i 90minutefamily, en plattform dedikert til analyser og diskusjoner om sport og spill, har jeg sett behovet for å stille spørsmål ved dette systemet. Jeg har forsøkt å samle stemmer fra begge sider, men opplevd at det har vært langt enklere å få uttalelser fra de som ønsker en lisensmodell enn fra dem som forsvarer dagens enerettsmodell. Det er synd. For dette er en debatt Norge trenger.

Enerettsmodellen – bakgrunn og utvikling

Norsk pengespillpolitikk har siden 1948 vært tuftet på enerettsmodellen. Bare statlige aktører som Norsk Tipping og Norsk Rikstoto får tilby pengespill i Norge. Målet har vært å forebygge spilleproblemer og sikre at overskuddet går til gode formål.

Men mens store deler av Europa har valgt å modernisere regelverket og åpne for lisensordninger – der seriøse aktører opererer under streng regulering – har Norge holdt fast på gamle strukturer og strammet inn ytterligere. Vi har fått reklameforbud, betalingsforbud og nå DNS-blokkering.

Når tiltak rammer alle – og treffer skjevt

Tiltakene retter seg ikke bare mot uregulerte aktører, men rammer helt vanlige folk som ønsker å spille på lovlige europeiske nettsider. Det blir som å sperre internett fordi noen bruker det feil.

Samtidig ser vi at Norsk Tipping kjører store kampanjer for Lotto og Eurojackpot – og logoene deres pryder landskamper i beste sendetid. Da vi ba om konkret informasjon om hvilke regler de er underlagt for markedsføring, uteble svaret.

Dobbeltmoral og ulik behandling

Utenlandske spillselskaper er totalforbudt på norske flater, men Norsk Tipping opererer med stor synlighet. Det skaper inntrykk av et system der én aktør har særbehandling – og det hele fremstår dobbeltmoralsk. I en e-post svarte Norsk Tipping at de tilbyr et «konkurransedyktig» produkt.

Men da vi tok kontakt med kundeservice dagen før MLB-sesongen startet, kunne de ikke bekrefte om det i det hele tatt ville bli spill på kampene. For oss som følger sport bredt, er det langt fra konkurransedyktig.

Politisk motstand – og taushet

Vi har fått solide bidrag fra politikere som Silje Hjemdal (FrP) og Tage Pettersen (H). Hjemdal kaller DNS-blokkering «et alvorlig inngrep i informasjonsfriheten» og mener det er et demokratisk problem når staten blokkerer tilgang til noe som er lovlig.

Pettersen mener tiltaket gir en falsk trygghet. Folk vil uansett finne måter å spille på. Han argumenterer for lisensmodell, og peker på at det vil gi bedre kontroll, mer ansvarlighet – og skatteinntekter.

Begge uttrykker frustrasjon over hvor vanskelig det er å få slippe til i debatten.

Lotteritilsynet: Innenfor sitt mandat

Lotteritilsynet har gitt oss grundige svar – riktignok innenfor sitt mandat. De viser til at DNS-blokkering er ett av flere tiltak, og at det er Stortinget og departementet som står for den politiske vurderingen. Samtidig anerkjenner de at det er lett å omgå slike blokkeringer, og at det er uklart hvilken faktisk effekt tiltaket vil ha.

Banker som voktere – og trusler mot vanlige folk

Du har kanskje hørt det før: Det er lovlig for nordmenn å spille på utenlandske spillsider, så lenge de har lisens i EU. Det står på regjeringens egne nettsider. Likevel føles det alt annet enn lovlig. Mange spillere forteller at bankene opptrer som en slags moralpoliti på vegne av staten – de overvåker, stanser overføringer, sender bekymringsmeldinger, og i verste fall truer med å stenge kontoene dine.

Dette gjelder ikke bare storforbrukere som sender millioner ut av landet. Det gjelder helt vanlige folk som setter inn noen hundrelapper for å spille på en odds-kupong eller delta i en fantasy-turnering hos en lisensiert aktør. En av dem vi har snakket med fikk en advarsel etter å ha gjort flere små uttak fra en utenlandsk spillkonto. Ikke fordi det var ulovlig – men fordi det ble mistenkelig. For hvem? For hva?

La oss være ærlige: Dette er absurd. Det er fullt lovlig å bruke penger på lodd, skrapespill og høyrisiko-kasino via Norsk Tipping – men overfører du 200 kroner til et EU-lisensiert spillselskap med strengere ansvarlighetstiltak enn NT, da risikerer du å få telefon fra banken. Eller et skjema i posten. Eller et lite brev med undertonen: “Pass deg, dette liker vi ikke.”

Hvis målet er å hindre hvitvasking og beskytte sårbare grupper, er det legitimt med kontroll. Men når systemet ender opp med å mistenkeliggjøre alle som ikke bruker Norsk Tippings plattform, da har det gått for langt. Da er det ikke lenger snakk om ansvarlighet – da er det ren og skjær proteksjonisme.

Spillavhengighet – et alvor vi tar på største alvor

Spilleavhengighet er reelt. Vi ønsker ikke et marked uten grenser. Men tiltak må treffe dem det gjelder, ikke alle andre.

Mange spillselskaper med EU-lisens tilbyr like strenge – eller strengere – tiltak enn Norsk Tipping. Tapsgrenser, selvekskludering, aldersverifikasjon. Det finnes allerede. En lisensmodell kunne stilt krav og gitt norske spillere bedre beskyttelse – uten å frata dem valgfrihet.

Hva med frivilligheten?

Det er ingen tvil om at overskuddet fra Norsk Tipping går til gode formål. Men det betyr ikke at det er eneste løsning. Andre land med lisensmodell har ordninger der lisensierte aktører betaler avgifter og støtter frivilligheten.

Vi tror norsk frivillighet kunne fått flere bein å stå på med en åpen modell, der sponsoravtaler og partnerskap med lisensierte aktører blir tillatt og regulert.

Erfaringene fra Danmark og Sverige

Danmark og Sverige har begge innført lisensmodeller. Erfaringene? I Danmark viser rapporter at kanaliseringsgraden – altså hvor stor andel som spiller hos regulerte aktører – er på over 90 %. Det gir myndighetene bedre kontroll og mulighet til å følge med på utviklingen av spilleproblemer.

I Sverige er det innført lisensplikt for markedsføring og betalingstjenester, og tilsynsmyndighetene har bredere mulighet til å gripe inn. Begge land har beholdt ansvarlighet som mål, men med langt større valgfrihet og konkurranse.

En kamp for frihet og ansvar

Denne artikkelen er skrevet for å reise en debatt. Det handler ikke om å fremme gambling. Det handler om retten til å velge – og om å bli behandlet som voksen borger i eget land.

Vi har forsøkt å få uttalelser fra politikerne som forsvarer dagens modell: Åse Kristin Ask Bakke (Ap), kulturminister Lubna Jaffery og Kulturdepartementet. Etter mange forsøk har vi ikke fått noe svar. Heller ikke oppfølgingsspørsmål til Norsk Tipping har blitt besvart.

Stillheten sier også sitt.

Avslutning – og et lite sukk

Vi i 90minutefamily tror på ansvarlighet. Vi tror også på valgfrihet. Og vi mener det er mulig å få til begge deler, uten at staten må spille politi, dommer og portvakt på en gang.

Det kan ikke være slik at du blir mistenkeliggjort for å bruke egne penger på lovlig vis – eller at banken sender deg bekymringsbrev fordi du vant en dobbel på Strømsgodset og Molde.

Om ikke annet håper vi denne artikkelen kan åpne for en ny og bredere samtale.

Takk for at du leste.

Skrevet av Arve Emil Gilen
Skribent for 90minutefamily.com – en plattform for analyser, diskusjon og fellesskap rundt sport og ansvarlig spill.