Når treningsbildet ikke speiler virkeligheten
Et gjennomgående budskap fra Rosenborg-leiren under Alfred Johansson har vært at laget «får det til på trening». Spillerne snakker om gode økter, høy kvalitet og et tydelig spill. Utfordringen oppstår når det samme bildet ikke alltid gjenspeiles i kamp.
Spørsmålet som stadig oftere stilles i kulissene er derfor: Ser Rosenborg seg selv litt for mye innenfra?
I treningshverdagen møter spillerne i stor grad sine egne lagkamerater. De beste spiller mot de nest beste. Strukturen er den samme, relasjonene er kjente og spillestilen er godt innøvd. Det kan skape en følelse av kontroll – og av kvalitet. Men nivået man møter hver dag er fortsatt Rosenborgs eget nivå.
Når prestasjonene i kamp ikke speiler treningsbildet, oppstår et relevant spørsmål: Er motstanden på trening god nok til å gi et realistisk bilde av hvor laget faktisk står?
Avhengigheten av enkeltspillere
De siste sesongene har Rosenborg også vært tydelig avhengig av spillere som kan bryte mønsteret på egen hånd.
Salget av spillere som Sverre Nypan og Marius Broholm fjernet to av lagets mest kreative drivkrefter. Spillere som ikke bare fulgte strukturen – men som kunne skape noe når strukturen stoppet opp.
Den samme rollen har i perioder blitt fylt av Emil Konradsen Ceïde. Når han er i form, får Rosenborg fremdrift, tempo og uforutsigbarhet. Når han forsvinner ut av kampbildet, stopper ofte også mye av det offensive spillet.
Det reiser et nytt spørsmål rundt Johanssons prosjekt:
Hvor robust er egentlig systemet uten spillere som kan løse situasjoner på egen hånd?
System eller enkeltprestasjoner?
Johanssons filosofi handler om struktur, relasjoner og gjenkjennelige mønstre. Tanken er at laget gjennom repetisjon skal skape de samme situasjonene igjen og igjen – helt til det sitter.
Men nettopp derfor blir kontrasten tydelig når Rosenborg mister sine mest kreative spillere. For da oppstår en følelse av at systemet i seg selv ikke alltid skaper nok.
Resultatet kan bli en type fotball der laget ser bedre ut på treningsfeltet enn i kamp, fordi kampene krever flere uforutsigbare løsninger enn det et strukturert treningsspill gjør.
En klassisk utfordring i lagbygging
Dette er ikke en unik problemstilling for Rosenborg. Mange lag med sterke, innøvde systemer opplever det samme: Når de beste spillerne forsvinner, blir det tydelig hvor mye av produksjonen som egentlig kom fra individuelle kvaliteter.
For Rosenborg handler derfor utviklingen videre ikke bare om å forbedre systemet – men om å finne ut hvor mye systemet faktisk tåler uten sine mest avgjørende spillere.
Mellom forventninger og virkelighet
For Alfred Johansson har oppgaven i Rosenborg BK aldri bare handlet om resultater. Den har også handlet om identitet.
I Trondheim er forventningene tydelige. Rosenborg skal spille offensiv fotball. Laget skal dominere kamper, angripe med tempo og spille i den klassiske 4-3-3-formasjonen som i flere tiår har vært en del av klubbens selvbilde.
Johansson kom inn med et uttalt mål om nettopp dette: å føre klubben tilbake til røttene. En mer aggressiv og fremoverrettet spillestil, der Rosenborg igjen skulle være laget som styrer kampene.
Men veien dit har vist seg mer komplisert.
Når spillermaterialet ikke passer planen
En av utfordringene for Johansson har vært at spillerstallen ikke alltid har passet den fotballen klubben ønsker å spille. Mangelen på tydelige kantspillere og offensive differansespillere har gjort at trenerteamet flere ganger har måttet lete etter alternative løsninger.
Det har ført til en rekke posisjonelle eksperimenter.
Adrian Pereira er i utgangspunktet en offensiv venstreback, men har i perioder blitt vurdert høyere i banen – til og med som høyrekant.
Jonas Svensson, som egentlig er høyreback, har spilt venstreback i oppkjøringen. Før han i første seriekamp, ender opp med å spille sentral midtbane.
Flyttingen av spillere mellom roller kan tolkes på flere måter. Det kan være fleksibilitet – men det kan også være et tegn på en trener som fortsatt leter etter den riktige sammensetningen.
Når en høyreback brukes som venstreback i én periode, før han senere dukker opp sentralt på midtbanen, sier det noe om et lag som fortsatt ikke har funnet sin endelige struktur.
Spørsmålet blir dermed hva som er drivkraften bak utviklingen:
Er det systemet som skal forme spillerne – eller spillerne som til slutt må definere systemet?
Skader, ustabilitet og en tropp i ubalanse
Samtidig har hverdagen til Alfred Johansson i Rosenborg BK blitt komplisert av en annen faktor: en langvarig og omfattende skadesituasjon.
Over tid har flere spillere vært ute i perioder, og tilgjengeligheten i troppen har variert fra uke til uke. For et lag som forsøker å bygge relasjoner og tydelige roller i et strukturert spill, skaper det naturlig nok utfordringer.
Når spillere stadig faller fra, må trenerteamet gjøre justeringer – både i startellever og i rollefordeling. Det kan være en av forklaringene på hvorfor Rosenborg til tider har fremstått som et lag som fortsatt leter etter sin endelige form.
Samtidig reiser skadebildet noen spørsmål som klubben før eller siden må stille seg selv:
Er dette først og fremst uflaks, eller kan det også handle om belastningsstyring, treningsmengde og medisinsk oppfølging?
For utenforstående er det vanskelig å gi et entydig svar. Men når skadeproblemene vedvarer over tid, blir det naturlig at spørsmålet dukker opp.
En overgangspolitikk under press
Samtidig er det vanskelig å diskutere Rosenborgs situasjon uten å se på rekrutteringen de siste årene.
Flere signeringer har ikke fått den effekten klubben håpet på. Spillere som ble hentet inn for å løfte laget, har i varierende grad klart å sette preg på utviklingen.
Når slike investeringer ikke gir ønsket sportslig avkastning, oppstår en dobbel utfordring:
Troppen blir mer uoversiktlig – samtidig som utviklingsrommet for yngre spillere kan bli mindre.
For en klubb som historisk har vært kjent for å utvikle egne talenter, er det en situasjon som naturlig nok skaper frustrasjon både internt og blant supporterne.
Kanskje tiden er inne for en ny ærlighet
Derfor er det også noen som mener at Rosenborg nå står ved et veiskille.
I stedet for å forsøke å løse alle utfordringer på kort sikt, kan det være nødvendig med en mer grunnleggende erkjennelse av hvor klubben faktisk står sportslig.
Et slikt perspektiv handler ikke nødvendigvis om å senke ambisjonene – men om å justere forventningene i en periode.
For kanskje ligger en del av løsningen nettopp i det Rosenborg historisk har vært best på: å utvikle unge spillere, gi dem tid og bygge et lag over flere sesonger.
Det vil kreve tålmodighet. Men det kan også være en mer bærekraftig vei tilbake til nivået klubben ønsker å være på.
Tålmodighet eller nytt spor?
Samtidig ligger det et annet lag i diskusjonen rundt Alfred Johansson og Rosenborg BK.
For dersom klubben virkelig skulle velge en mer langsiktig gjenoppbygging – med større fokus på utvikling av unge spillere og gradvis lagbygging – er det langt fra sikkert at Johansson er mannen som får lede det prosjektet helt frem.
Resultater betyr fortsatt mye i Trondheim. Rosenborg er en klubb der forventningene alltid ligger høyt, uansett hvilken fase laget befinner seg i. Når resultatene uteblir over tid, øker også presset rundt treneren.
Med de prestasjonene laget har levert i perioder, er det derfor vanskelig å unngå spørsmålet: Hvor lenge har Johansson egentlig tid?
En ung trener i en krevende rolle
Johansson er fortsatt en relativt ung og uprøvd trener på dette nivået. Å lede en klubb med Rosenborgs historie, forventninger og medietrykk er en av de mest krevende oppgavene i norsk fotball.
Historien viser også at tålmodigheten i slike klubber sjelden er ubegrenset.
Dermed kan Rosenborg stå overfor et klassisk dilemma:
Skal man holde fast ved en trener og et prosjekt gjennom motgang – eller forsøke å snu utviklingen ved å gjøre endringer på benken?
Et større spørsmål for klubben
Til syvende og sist handler kanskje ikke diskusjonen bare om Johansson.
Den handler også om hva slags klubb Rosenborg ønsker å være i årene fremover. Om man fortsatt forventer umiddelbar suksess, eller om man er villig til å akseptere en periode med mer grunnleggende gjenoppbygging.
For det er først når klubben avklarer nettopp det spørsmålet, at man også kan avgjøre hva slags trenerprofil som faktisk passer best.
En erfaren trener som kan stabilisere resultatene raskt – eller en utviklingstrener som får tid til å bygge noe over flere år.
Svaret på det spørsmålet vil i stor grad avgjøre både Rosenborgs vei videre – og hvor lenge Alfred Johansson blir værende på Lerkendal.
Vi er ikke ferdig med første serierunde av eliteserien engang. Men dette vil garantert bli diskutert, og diskuteres nok allerede ganske heftig rundt om.
Husk vi har vår egne side med Eliteserien her!
