Det var en gang et lite land i nord, et land av isblå fjorder og høye fjell som voktet dalene som gamle kjemper. I dette landet bodde mennesker som bar på én felles drøm: at Norge en dag skulle få reise til VM igjen. Det var så lenge siden sist at mange barn trodde VM bare var et gammelt sagn – noe besteforeldre fortalte om mens de pekte på falmede bilder fra 1998.
Men en dag begynte det å skje noe i det lille landet.
Det startet stille. Et lag samlet seg – et lag som virket annerledes enn de som hadde kommet før. Ikke fordi de var større eller sterkere, men fordi gnisten i øynene deres lyste som små stjerner.
Midt blant dem sto trollmannen, kapteinen med blikk som kunne lese spillet før det skjedde. Rundt ham stod to vikinger, sterk og fryktløs, med skudd som kunne få selve bakken til å riste. Og som beveget seg med en styrke og ro som minnet om grantrærne som aldri gav etter for vinden.
Og bak disse tre sto en hel skare av helter – raske som lyn, kloke som ugler og modige som sagnkrigere.
Så begynte reisen.
Kamp etter kamp gikk Norge ut på gresset som om de hadde med seg hele landet i ryggen. Noen ganger vant de stort, som når ballen føyk inn i nettet så ofte at både barn og voksne måtte telle to ganger for å være sikre. Andre ganger vant de med presisjon, styrt av trollmannens magiske pasninger og vikingenes kraftige steg.
Uansett hvem som kom – sterke lag, raske lag, lag som trodde de skulle overraske Norge – stod de igjen og lurte på hva som nettopp hadde truffet dem. For Norge spilte som et lag som nektet å gi opp. Som om hver pasning var en løftet fane, og hvert mål en hyllest til alle som ventet på dette øyeblikket.
Gledene kom som bølger over landet. Folket jublet, lo, sang, og flere ganger kunne man høre barn rope:
«Mamma, pappa – Norge er faktisk gode!»
Hver seier gjorde landet litt lysere.
Hver kamp gjorde troen litt sterkere.
Og etter hvert begynte det å spre seg en følelse som hadde vært borte i mange år: håp.
Et ekte, varmt håp.
På de siste kampene kunne man høre små biter av en kjent sang fra ulike steder på tribunen — ikke høyt, bare så vidt over summingen av publikum. Noen nynnede, noen mumlet et par ord:
«…alt for Norge…»
Ikke mer enn det. Men det holdt.
Det minnet spillerne om hvem de spilte for — og hvorfor de ikke skulle gi seg.
Men reisen var ikke over. For det største hinderet ventet til slutt – Italia, i et mektig stadion der stemningene kunne ryste hjerter og tanker. Før kampen visste hele Norge at Italia måtte vinne med tall som kun finnes i eventyr hvis de skulle ta førsteplassen fra oss. Men likevel var det som lå bakerst i tankene til folket ikke frykt – men spenning.
Og så blåste dommeren i fløyta.
Italia kom stormende.
Men Norge sto imot.
Midtbanen danset gjennom presset med ballen.
Vikingene brøytet seg frem, uredd og urokkelig. En av de satte fart – og da han skjøt, var det som om vinden selv skjøt sammen med ham.
Og målene kom.
Ett.
To.
Tre.
Fire.
Da sluttresultatet lyste over stadion – Italia 1, Norge 4 – var det som om hele verden stoppet opp i et eneste, enormt jubelbrøl.
Barn begynte å danse på stuegulv.
Voksne måtte blinke bort tårer.
Hele landet kjente at noe stort hadde skjedd.
For det lille landet i nord, landet som hadde ventet i et kvart århundre,
var endelig klare for VM igjen.
Trollmannen og de to vikingene sto side om side, med flagg som vaiet i vinden og lagkamerater som sang rundt dem. Og folket hjemme sang med, så høyt at selv fjellene måtte smile.
Snipp, snapp snute – Norges kvalik var ikke ute.
For eventyret har akkurat begynt.
