Det lukter gull i Stavanger. Det lukter nervøsitet, forventning, eufori – alt på én gang. Gullpilsen er allerede brygget i mangfold, kanskje i overmot, kanskje i håp. Kjartan Salvesen blir nedringt av desperate siddiser som fortsatt nekter å tro at alle billetter er borte. Det er kanskje ledige billetter i borteseksjonen, men det er ingen siddiser som kan sitte stille i respekt av å holde fred blant bortefansen.
Byen er smekkfull fra før, men likevel – i denne uka har Stavanger funnet plass til enda mer. Utestedene er rigget til, utbooket til langt på overtid, klare til å ta imot både de som ikke fikk billett og de som bare ikke orker tanken på å sitte hjemme med pulsen på 190. Fest blir det, uansett. Det fortjener både Viking og byen. Men innerst inne – bak alle forberedelsene – er det bare ett tema som gjelder: gull!
Vålerenga kommer ikke for å være statister i et siddis-eventyr. De kommer for å ødelegge, for å kaste et siste stort hinder foran et Viking-lag som virker ustoppelig, og som allerede har fått merke at de blå fra Oslo kan slå. De vant treningskampen i vinter. De vant på hjemmebane i serien. Dette blir ingen walkover. Dette blir ingen søndagstur. Dette blir en siste, brutal prøve.
Den lange ventetiden fra 1991 – 2025
Ventetiden er ikke lang – den er geologisk, for å dramatisere det for en fotballgal sjel. 34 år. 1991. Sist gang Viking var best i Norge. Den gangen var Tippeligaen ung, tribunene enklere og internett noe man bare hadde hørt om. Siden den tid har Viking vært dratt siddisene gjennom hele følelsespekteret: storfavoritt, middelhavsfarer, nedrykkskandidat, kjempet seg opp direkte etter nedrykk, cupmester, fotballens svar på Lazarus – dømt ned, men alltid på vei tilbake. Nå på god kurs mot å krone toppen av norsk fotball.
Jeg var selv -1 år da Viking sist løftet troféet, troféet som symboliserer at laget er norges beste. Min oppvekst med Viking var en serie av kontraster. Jeg gikk på gamle Stavanger stadion og så et solid Viking-lag spille i Europa, mens de holdt en trygg posisjon i norsk fotball. I 2004 åpnet den nye stadion – et monument over ambisjonene. I en periode Viking hadde et godt lag, som igjen befant seg i Europa. Vi slo lag som Monaco, med Adebayor i spissen! Men det ble med det og det ble med en middelmådig 5. plass i serien. Årene som fulgte ble bare verre og verre. Peter Ijeh reddet oss alene når vi nedsablet Brann en våt novemberkveld i 2006, Viking’s største seier i Tippeligaen på 10 år. Hvordan kunne vi gå fra Europaspill til å såvidt klare oss sesongen derpå? Og ironisk nok sovnet jeg på en av de kampene de påfølgende år, det består som første og siste gang jeg har sovnet på en live kamp. Et begredelig 0–0-oppgjør mot Sandefjord i 2007, som fortsatt må være den kjedeligste kampen jeg noensinne har sett. Viking var kjedelige.
Det påfølgende tiåret 2010-2020 ble en berg-og-dalbane uten like. Alt fra 11. plass til 5. plass og et nedrykk som gjorde vondt langt inn i sjelen. Tribunene var glisne og interessen var på noe av det laveste i Viking’s historie. Økonomien var skakkjørt og noe måtte gjøres. Det ble det, inn kom Henningsen og fikk snudd skuta økonomisk, i godt samarbeid med ny daglig leder Bjørnø som kom inn dørene i 2020. Opprykket før det, i 2018, var på mange måter starten på det vi ser i dag. Entusiasmen blant siddisen gikk oppover, på mange måter markert med banestormingen når opprykket var et faktum, økonomien ble sunnere og sunnere, og klubben fremstod på alle måter langt mer profesjonell i alt de håndterte. Det ble gjort gode, og ikke minst fornuftige, signeringer. Dette har bare fortsatt og foruten 2022 sesongen så har Viking havnet respektabelt til på tabellen. 3. plassen i 2024 smakte godt, men også noe surt. 5 poeng bak Bodø/Glimt og kun 2 fattige poeng bak rivalen Brann. Men noe var på gang. De unge talentene i klubben ble bedre og bedre. De rutinerte ledet med en annen stil. Mer guts og rått lederskap. Det var en positivitet på oppadgående trend inn mot 2025. Og nå er vi her, i en gyllen posisjon til å ta første gull på 34 år.
En by i kok – en klubb i sin egen boble
Mens Stavanger koker, gjør Viking alt for ikke å koke over. Trenere og støtteapparat forsøker å holde grep om alt, et slags «covid-regime» slik Morten Jensen beskriver det – ikke fordi sykdom truer, men fordi fokus gjør det. Skoleklasser og barnehager får ikke slippe inn i garderoben nå. Ingen endringer. Ingen store grep. Ingen unntak.
«Vi må tørre å nyte dette, ikke være redde,» sier Jensen. Men han vet det like godt som alle oss andre: dette er ikke «bare en fotballkamp». Dette er 34 års håp som dirrer i veggene på Lyse Arena.
Treningsuken går etter planen. Lett tirsdag. Full kraft onsdag, torsdag, fredag. Lørdag med mulighet for egentrening. Og så søndag: avspark 17.00.
Troppen er nesten intakt – bortsett fra helt avgjørende brikker: Henrik Falchener ute med karantene etter heltedåden i Fredrikstad. Usikkerhet rundt Nick D’Agostino. Likevel: optimismen er til å ta og føle på.
Vålerenga? Svekket, men farlige. Vålerenga ankommer Stavanger uten fem sentrale spillere. Karantener, operasjoner, skader – et redusert mannskap. «Vi er svekket,» sier trener Petter Myhre. Men han legger til noe som får det til å kile litt ubehagelig i magen på hver eneste Viking-supporter:
«Fotball er ikke matematikk. Den er heller ikke logisk.»
Og han har rett. Viking-fansen føler gullet er nært, men ingenting er avgjort. Ingen spillere i mørkeblå tenker at dette er gjort. Og Vålerenga kommer for å spille, ikke for å parkere bussen. De har allerede vist – mot Bodø/Glimt, mot Viking – at de er best når de tør.
Supersøndag – hele byen holder pusten
Stavanger kommune kaller det «Supersøndag». Det settes opp gigantiske storskjermvisninger både på Torget og i Vågen. Politiet rigger seg til for mellom 30.000 og 50.000 mennesker. Det er julegrantenning, pepperkakeby, Santas Run – men alt dette er sideshow. Hovednummeret er 17.00.
Hele byen er forberedt på et kaos av den gode sorten. Folkefest. Fjåge i Vågen, vinter edition. Og hvis Viking tar gull, ligger planene klare: spillere og trenere ned til sentrum for hyllesten etterpå.
Stavanger er klar for alt.
Nå er det bare 90 minutter igjen – de viktigste 90 minuttene denne sesongen
Morten Jensen sier de er sikre på én ting: Bodø/Glimt vinner sin kamp. Det betyr at Viking må vinne. Punktum. En brutal og enkel ligning. Men følelsen rundt laget er klar: de har taklet alt som har blitt kastet på dem denne sesongen. Store tester. Store lag. Press, forventninger, motgang. Og hver eneste gang har de svart. Keeper Arild Østbø sier det enkelt: «Her hjemme er det vi som skal styre.»
Nitti minutter der alt kan skje.
Nitti minutter som kan gi Stavanger sin største fotballstolthet siden 1991
Nitti minutter som kan gi Viking gull, gi byen et øyeblikk som vil gå inn i historiebøkene og gi en hel generasjon noe de aldri har opplevd før.
Ventetiden har vart i 34 år.
Nå er den snart over – én eller annen vei. Fest blir det, gull eller sølv, det har de mørkeblå og byen fortjent.
