Det var en gang, høyt oppe i fjellene i Asturias, en liten gutt som elsket å spille fotball. Han het Santi, og hver dag trillet han ballen mellom små murhus og støvete grusbaner, mens han drømte om å en dag spille for verdens største klubber. Men i hjertet hans fantes det bare én klubb: Real Oviedo.
Santi vokste opp og ble en stor spiller. Han danset over gresset med ballen som om han hadde tryllestøv i støvlene. Mange i Norge husker ham nok best som maestroen i Arsenal, der han styrte midtbanen med begge føtter, som om venstre og høyre var likeverdige verktøy i et musikalsk fotballverk.
Men selv de største eventyrheltene møter mørke skygger.
I 2016 ble Santi skadet. En alvorlig infeksjon i akillessenen holdt på å ødelegge alt. Legene sa at han kanskje aldri kom til å gå igjen, i så fall ikke spille fotball. I over to år var han borte fra banen. Han gjennomgikk minst ni operasjoner og fikk transplantert hud fra armen til foten. Det var et medisinsk mareritt. Men Santi, han ga seg ikke. For han hadde et løfte han måtte holde.
Tilbake i 2012, da Real Oviedo var i dyp økonomisk krise og sto i fare for å forsvinne fra fotballkartet, brukte han – sammen med gamle klubbkamerater som Juan Mata og Michu – sine egne penger for å redde klubben.
Det var ingen sponsoravtale, ingen avtale om tilbakebetaling. Det var kjærlighet.
Før han returnerte til klubben i 2023, hadde Real Oviedo vært så langt nede som nivå fire i det spanske ligasystemet. Klubben var preget av nedturer og glemte dager, men Santi fulgte dem hele veien – ikke som investor, men som en stille vokter. Han tenkte på Requexón, klubbens treningsfelt. På barndommens stadionlyder. På lukten av nyslått gress. Det var ikke bare et valg å komme hjem – det var et kall fra hjertet.
Da han kom tilbake som 40-åring, tilbød han seg å spille gratis. Men reglene i spansk fotball krevde minstelønn. Så han tok imot 93 000 euro, noe som er smått i europeisk fotball – og sørget samtidig for at 10 % av inntektene fra hans draktsalg skulle gå til klubbens ungdomsakademi.
Hver dag på treningsfeltet møtte han unge håpefulle. Noen var ikke mer enn femten år gamle. Han ga dem råd, klappet dem på skuldra, og fortalte dem at den svakeste foten kunne bli den beste, bare man våget å bruke den. Og det var ikke bare ord. Med inntektene sine sørget han for nye drakter, bedre fasiliteter og flere muligheter for klubbens fremtid. “De er håpet, jeg var en av dem en gang.” sa han.
Gjennom hele sesongen spilte han regelmessig. 32 kamper. 24 som starter. Ikke alltid med de samme bena som i Arsenal-dagene – men med det samme hjertet. Når han ikke startet, var det ikke stolthet som led – det var smerten over å ikke kunne hjelpe. «Det er vondt å ikke bidra, men jeg nyter hvert øyeblikk som er igjen.» sa han stille.
Og så kom den magiske kvelden. Den 11. juni 2025. Real Oviedo trengte et mål i semifinalen for å sikre finaleplass og holde drømmen om La Liga i live – en drøm som hadde vært død i 24 år. Klubben har ikke vært i toppdivisjonen siden 2000. Det var lenge. For lenge.
Kampen sto og vippet. Oviedo fikk frispark. 25 meter. Og der sto Cazorla. Som i gamle dager. Som på Emirates, som på Mestalla, som i barndommen. Han løftet blikket, fant balansen – og brukte venstrefoten. Den «svake» foten. Ballen danset over muren, snek seg inn ved stolpen. Stadion eksploderte. Tårene trillet. Ikke bare hos supporterne – men også hos ham.
Et frispark. Et mål. En klubb nærmere drømmen. En by som våknet.
Finalen nærmer seg. Den 21. juni skal Real Oviedo spille hjemme på Carlos Tartiere, dette er den avgjørende kampen. Motstander blir Mirandés. Det blir fullt. Billetter er revet bort. Gater skal pyntes. Gamle skjerf skal frem. For dette er ikke bare en kamp. Det er et nytt kapittel i klubbens 100-årsjubileum. En mulighet til å vise seg tilbake på toppen.
Og Santi? Han har sagt at et opprykk ville være «på nivå med EM-gullet med Spania» – ikke fordi nivåene er like, men fordi følelsene er. «Dette er hjertet mitt,» sa han. «Dette er der jeg hører hjemme.»
For det er det eventyret handler om. Ikke bare om å vinne. Men om å vende tilbake. Om å huske hvem du er. Om å bruke det du har lært – og gi det videre.
Om én mann kan være et symbol på en hel klubbs reise, så er det Cazorla. Ikke for titlene. Ikke for målene. Men for måten han aldri ga opp. For måten han kom hjem. Og for måten han sparket liv i en drøm mange hadde gitt opp.
Og kanskje – bare kanskje – er det akkurat slike eventyr som gjør fotballen til noe mer enn bare et spill.
Snipp, snapp, snute – så var eventyret om hjertet i Oviedo… langt ifra ute.
