Brasil – Norge

Årets VM slutter ikke å overraske. Vi har sett Uruguay, Tyrkia og Tsjekkia rote det til i gruppespillet, før vi så Tyskland, Nederland og Kroatia rive det påfølgende hinderet. Dette er et bevis på at alt kan skje, og at de små kan tillate seg å drømme stort.

For med millioner av øyne rettet mot seg, skal en liten fotballnasjon nå møte en av historiens aller største. Brasil — et navn som bærer med seg ekko av legender, samba og uendelig teknisk briljans.

Brasil – Fra Garrincha til Guimarães

Ingen lag har vunnet VM oftere enn Brasil. Fra 1958 til 2002 har de altså vunnet det gjeveste trofeet hele fem ganger. Men uansett hvor imponerende det er, ligger det også en annen sannhet i denne imponerende statistikken; de har ikke vunnet VM på 24 år.

Selv ikke på hjemmebane, i 2014, klarte de det alle forventet. Neymar ble skadet, og Tyskland kledde av de stolte brasilianerne på verdens største scene. Ydmykelsen var total. Og med stopp i kvartfinalen i både 2018 og 2022, var det et folkekrav om endring.

Og i et desperat forsøk på å gjenreise gammel storhet, hentet de inn historiens første utenlandske trener. Radikalt for en så stolt fotballnasjon, men mannen de hentet inn var ingen hvem-som-helst. Carlo Ancelotti har vunnet mer enn de fleste, og han kjenner også flere av spillerne fra sin til i Real Madrid.

Brasil anno 2026

Men det er få som levner denne gjengen noe håp. Men kanskje er fravær av store stjerner, og medias søkelys, akkurat det laget trenger? For selv om Vinicius Jr. er blant de beste i verden, når ikke Guimarães, Martinelli, Endrick, Cunha, Casemiro, Paqueta og Rayan opp til Ronaldo, Ronaldinho, Bebeto, Romario, Cafu, Carlos og Neymar. Nå er riktignok sistnevnte fortsatt med, men i en rimelig skrøpelig forfatning.

Og alderen tynger. Bare i den bakre fireren har vi tre spillere som er henholdsvis 32, 34 og 32 år. Og på midtbanen finner vi Casemiro, som heller ikke er noen ungutt lengre, med sine 34 år. Men Brasil er nok i langt større grad et kollektiv nå, enn tidligere. Man har sett det gjennom hele mesterskapet, hvordan hele innbytterbenken er ute og hytter med neven når avgjørelsene går i mot, og jubler når det går deres vei. De drar sammen, og de drar i samme retning. Det kan fort være vel så viktig som individuelle ferdigheter.

Norge – et lag for historiebøkene

Så var vi her. Lengre enn vi noen gang har vært. Men hvor mye klokere er vi blitt? Vi vant mot Irak, som forventet, og vi beseiret Senegal til slutt. Også det var spådd i forkant. Og mot Frankrike var det våre nest-beste menn som var i aksjon, og tapet lå i luften. Hva så med Elfenbenskysten? På papiret skal de være svakere enn Senegal, og dermed har vi enda ikke slått over evne. Vi har vunnet de kampene vi skal vinne, og tapt den ene vi forventet å tape.

Men vi vet at vi har offensive kvaliteter som kan måle seg med de beste. Men vi vet også at vi har våre svakheter bakover på banen, og når Brasil lukter blod kan de fort slippe Vinicius Jr. løs på vårt svakeste ledd. Det kan koste dyrt.

Det er lenge siden vi møtte Brasil sist, og derfor blir grunnlaget irrelevant, men fortsatt sitter den kampen i 1998 frisk i minnet. Dagens utvalgte menn vet hva den kvelden i Marseille gjorde med det norske folk. Og de vet at de kan være med på noe som vil være enda større. Og akkurat derfor er det viktig å pakke den kampen med seg i bagasjen.

Norge – våre beste menn

Det er ingen grunn til at Norge skal gjøre nevneverdige endringer. Dessverre er nok Ryerson fortsatt ute, slik at Marcus Pedersen må fortsette. Pedersen er god, selv om han gikk tom sist, men Ryerson er bedre. Så enkelt. Dog har jeg en endring jeg ønsker å se, og det er faktisk i den offensive lagdelen.

For jeg tror Douglas Santos er rutinert nok til å knekke Sørloth-koden. Selv om han kun er 1.75m høy. Men han er 32 år, og jeg tror Bob kunne vært en enda større trussel om han fikk sjansen. Han har hatt fine innhopp, og vi vet hva som bor i han når han har selvtillit nok til å prøve seg.

På motsatt kant kan vi få mye av det samme; Nusa, en hurtig og kreativ kant, mot en aldrende sideback i Danilo. Jeg er inforstått med at Bobb og Nusa vil gjøre oss mer forutsigbar, og med Sørloth på banen så kan vi gå langs bakken på venstre og i lufta på høyre, men jeg mener tiden er inne for å ta Brasil på det de er gode på; hurtighet og teknikk.

Ellers er det ingen grunn til å justere noe mer på midtbanen. Solbakken har funnet sin trio, og Berg spilte seg rett inn i alles hjerter sist. Om han er best som anker eller indreløper er jeg ikke like sikker på lengre, da han klarte seg fryktelig fint i sistnevnte posisjon mot Elfenbenskysten.

Hva spiller vi i Brasil – Norge?

Ser vi på Norge så langt i mesterskapet er det en tydelig trend som åpenbarer seg; over 2.5 mål og BTS. Og her passer også kartet med terrenget. Som nevnt; Norge har sin styre offensivt, og de må angripe.

Vi så hvordan Japan tidvis dominerte Brasil i 1.omgang, da de våget å spille, og holde på, ballen. Men så fort målet kom, og de ble spilt lave, maktet de ikke å etablere et eget spill. Da var det et tidsspørsmål før målene kom. Noe de også gjorde. Det bør Norge lære av.

Men jeg tror Norge har en mulighet her. Denne gjengen har scoret mot bedre lag før, og mot et aldrende Brasil bør vi ikke plage oss selv med nevneverdig respekt.

Men Brasil scorer nok også, dessverre. Vinicius Jr. blir nok satt opp mot vårt svakeste ledd, med mindre Ryerson blir frisk. Og uavhengig av hvem vi starter på høyreback, så vil det nok skapes sjanser fra Brasil sin venstrekant. Og akkurat derfor lander vi på følgende spill;

Brasil – Norge: Begge lag scorer (1.80)

Alternativt spill:

Brasil – Norge: Marcus Pedersen får kort (4.50)