Sydney Fc – Melbourne Victory

A-League går ubønnhørlig mot slutten, og vi vet alle hvor ulidelig lang ventetiden er før en ny sesong starter. Derfor er det ekstra viktig å nyte hvert eneste gjenværende minutt av denne fantastiske ligaen. En liga som rommer rivaloppgjør som The Distance Derby, The NZ Derby, The Original Rivalry, The F3 Derby – og ikke minst dagens kamp, kjent som The Big Blue.

The Big Blue – 140 år med historie

Vi skal riktignok ikke helt tilbake til 16. august 1883, da 2000 tilskuere så Victoria spille 2–2 mot New South Wales. Likevel stammer det anstrengte forholdet mellom dagens to kamphaner nettopp derfra. Og det hjelper selvsagt ikke at dette også er et oppgjør mellom Australias to største byer.

Når rivaliseringen i tillegg har fått jevnlig næring gjennom årene, er det heller ikke rart at den fortsatt lever i beste velgående. Noe jeg heller ikke tror noen ønsker å endre på. For mellom Mark Rudans røde kort i A-League-historiens andre møte mellom lagene og Machachs røde kort i 2024 har det vært rikelig med dramatiske hendelser. Som da Fred satte albuen i halsen på Mark Milligan i 2006, og sistnevnte ble liggende på gresset med pusteproblemer.

Dette er også et oppgjør som nesten alltid trekker store folkemengder – enkelte ganger opp mot 50 000 tilskuere. Når vi i tillegg vet at disse klubbene har noen av ligaens mest lidenskapelige supportere, samtidig som de også er blant landets mest suksessrike klubber, ligger alt til rette for et fyrverkeri.

Det blir heller ikke mindre spennende av at begge lag foreløpig ligger inne på topp seks. De seks øverste kvalifiserer seg nemlig til sluttspillet, hvor de to beste går direkte til semifinalen. Både Sydney FC og Melbourne Victory kan imidlertid ende både på topp to og utenfor topp seks når de syv siste rundene er ferdigspilt.

Sydney Fc – seiler under radaren

The Sky Blues, som laget fra Sydney kalles, har vært utenfor det gode selskap såpass lenge at mange nærmest har sluttet å regne med dem. Noen trodde problemene var løst da Ufuk Talay ble hentet fra Wellington, men utfordringene viste seg å stikke dypere.

Faktisk har klubben ikke klart å finne en stabil målscorer siden Adam Le Fondre forlot klubben – og det begynner å bli noen år siden.

Det betyr likevel ikke at klubben mangler vilje til å investere. Sydney vet nemlig å bruke penger. I fjor brukte de det som nesten føltes som et halvt statsbudsjett på å ha Douglas Costa på lønningslisten – uten at det resulterte i trofeer. Selv om årets signeringer ikke er av samme kaliber, finnes det flere spennende navn i troppen.

Siste mann inn er Apostolos Stamatelopoulos – mannen som virkelig slo gjennom i Newcastle Jets før han forsøkte lykken i Skottland uten særlig suksess. Nå er han tilbake i A-League. Rundt ham finnes det også flere kreative spillere: Walatee, som kom fra Western etter klubbens konkurs, Al-Hassan Toure, unggutten Akol Akon og ikke minst stjernespilleren Joe Lolley.

Sydney har derfor et mer spennende lag enn på lenge – og de har klart å snike seg opp på tredjeplass uten at altfor mange har lagt merke til det.

En viktig grunn er at de sjelden briljerer. De er solide defensivt og scorer akkurat nok mål til å sikre poeng. Ikke mer – men heller ikke mindre. Og det har vist seg å være en effektiv oppskrift.

Bakover på banen finnes det også plenty av muskler. Joel King, Rhyan Grant, Alex Grant og Marcel Tisserand kommer neppe til å holde igjen. Samtidig vil tekniske og kreative spillere som Quintal, Quispe og Arslan på midtbanen sørge for at det kan bli rikelig med frispark. Dette er spillere som elsker å ha ballen i føttene.

Melbourne Victory – med innslag fra Premier League

For Melbourne Victory så sesongen lenge mørk ut. Arthur Diles fortsatte ved roret uten å imponere nevneverdig etter at han tok over for Patrick Kisnorbo, som overraskende dro til Japan.

Men så våknet en liten magiker med fortid i Premier League.

Victory hentet nemlig Juan Mata fra Western Sydney Wanderers, hvor han tilbrakte forrige sesong uten å gjøre særlig inntrykk. I Melbourne har han derimot funnet seg langt bedre til rette, og så langt har han vært en av de mest toneangivende spillerne i hele A-League.

Likevel har heller ikke Victory vært spesielt målfarlige denne sesongen. Akkurat som hos Sydney kan det nesten virke som om dette har blitt en del av suksessoppskriften. Laget har i større grad prioritert defensiv struktur og vært mer opptatt av å forsvare en ledelse enn å øke den.

Samtidig skal det nevnes at de fortsatt ikke har klart å erstatte Bruno Fornaroli på topp. Vergos er fortsatt i troppen, men det er Charles Nduka som har startet de siste kampene – og han har foreløpig ikke vist seg som noen naturlig målscorer.

På bortebane i The Big Blue tror jeg heller ikke Victory vil ta altfor store sjanser, spesielt ikke så lenge kampen står 0–0. Ett poeng er absolutt til å leve med, ettersom laget fortsatt ligger innenfor topp seks.

Det er derfor ikke usannsynlig at de vil ta i bruk alle midler for å stoppe Sydneys tekniske spillere. Spesielt gjelder dette Davidson, Roderick og Valadon. Disse tre – og særlig førstnevnte – er spillere som ofte finner veien inn i dommerens notatbok. Davidson er dessuten en type som både kan bli frustrert selv og samtidig er ekspert på å frustrere motstanderne.

Konklusjon og spillforslag

Da lagene møttes sist, ble det delt ut hele syv gule kort. Med dagens tabellsituasjon er det ikke utenkelig at temperaturen også denne gangen vil bli høy.

Dagens dommer, Lachlan Keevers, snitter 4,5 kort per kamp. Sist han dømte Melbourne Victory – borte mot Adelaide 17. januar i år – endte kampen med seks gule kort.

Ingen av lagene er i utgangspunktet kjent for å samle spesielt mange kort. Sydney ligger på 1,68 kort per kamp, mens Melbourne Victory ligger på 1,79. Likevel har denne statistikken ofte vist seg irrelevant når nettopp disse to møtes.

Det samme gjelder antall frispark. Sydney ligger på 9,68 per kamp, mens Victory ligger på 10,00. Da lagene møttes i Melbourne 26. januar, endte kampen med hele 26 frispark.

I tillegg har det blitt delt ut rødt kort i to av de fem siste møtene mellom lagene. Det er ikke noe jeg vil anbefale å spille tungt på, men til oddsen 4.30 kan det være et typisk «TV-spill» for de som ønsker litt ekstra spenning.

Og jeg vet at det ofte er mål vi lander på i denne ligaen, men ingen av lagene har et høyt nok målsnitt til at oddsen på 1.60 frister særlig på over 2,5 mål. Og cornerlinjen på 10,5 cornere virker også høy, ettersom lagene går under denne linjen i mer enn halvparten av kampene sine.

Man kan selvfølgelig gå for 4,5 cornere til ett av lagene, men da må man treffe riktig kampbilde – og denne kampen fremstår rett og slett for åpen til at jeg våger det.

Så lykke til, og velg spill etter ønsket risikonivå. Selv velger jeg en mer konservativ tilnærming og lander på følgende hovedspill:

Australia kl 09:35: Sydney Fc – Melbourne Victory: Over 3.5 kort (1.62)

Alternativt spill:

Australia kl 09:35: Sydney Fc – Melbourne Victory: Over 19.5 fouls (1.98)