5. til 27. juli
Regnet hamrer ned. Høstvindene river i sykkeltrøya, og kroppen er kald. Du sjekker klokka. Økten er langt fra ferdig. Tilbake på setet, og opp igjen i riktig sone. Du klarte det ikke i fjor, gjorde du vel? Du måtte se deg slått, og hadde du ikke gjort alt i din makt for å stå på det øverste trinnet da? Kanskje ikke. Det finnes alltid en centimeter til å kjempe for, alltid et ekstra tråkk. Du lukker øynene og visualiserer det hele. Nok en gang. Der bryter du ut av folkehavet, tåka letter, og du ser målseilet i det fjerne. Kroppen kjennes trøtt, men samtidig flyr du. Du reiser deg i bukken og gir det siste du har på lager. Skal du tørre å ta sjansen på å snu deg og se etter ham? Frykten for at han er på bakhjulet får det til å knyte seg langt inn i magen. Du snur deg. Han er ikke der. Du vil knapt tro det. Lettelsen brer seg, og kroppen blir med ett lett som en fjær. Sykkelen er vektløs, krampen er borte. Du snur deg rundt og tråkker det du er kar om. Bare én sving til nå. Terrenget lurer deg, det er fortsatt noen hundre meter igjen. Syra kjennes helt opp i hårfestet, men dette skal gå. Og det er da du hører pusten hans. Plutselig er han der, limt til bakhjulet ditt. Du øker tempoet nok en gang, men han er urørlig. Du vil ikke tro det. Svingene retter seg ut, målseilet vaier i vinden, og du gir alt. Det blir så stille så stille. Med ett så skrus bryteren på, og publikums enorme brøl trenger inn i ørene. Han er oppe på siden av deg nå. Du kjemper febrilsk de siste meterne, men du skjønner hvor det bærer. Han er forbi. Du triller over streken, akkurat for sent ute. Seks timer på setet i dag, tre uker totalt, og slått med en meter. Det blir svart.
Du drar glidelåsen helt opp, og gjør deg klar for et nytt drag. Sommeren er for lengst over, og kameraene er slått av. Jobben du velger å gjøre nå kan forhindre et nytt nederlag. Du må være bedre, for han kommer også til å være bedre. Du har hørt rykter om at han er i beinhard trening. Du kan ikke være noe dårligere. Aller helst må du holde på en time lenger. En bakke mer. Regnet pisker deg i ansiktet i det du reiser deg fra setet og biter tenna sammen. Neste gang skal du krysse den mållinja først, koste hva det koste vil. Du vet du har det i deg, du må bare våge å tro. Og gjøre jobben, du kan ikke sluntre unna. Du lukker øynene og ser for deg en varm juli-dag i Frankrike i 2025. Er det ikke noe gult du skimter da?
Startskuddet og trøyene
Det er under en måned til Christian Prudhomme veiver syklistene i gang i Lille i nord-Frankrike. Veien går så videre mot Dunkerque, som er målby på den tredje etappen, og hvor flere har spådd et heftig spurtoppgjør. Samtlige 21 etapper foregår på fransk jord denne gangen. Dunkerque, som i 1940 var byen som ble evakuert i siste sekund etter tyskernes fremmarsj, skal igjen stå i sentrum. Anledningen for at alles øyne er rettet mot byen like ved grensen til Belgia er langt hyggeligere denne gang. Byen er farget i rødt, hvitt og blått, for ikke å glemme gult. For det er gult som er fargen som gjelder i løpet av de tre ukene. Skal Pogacar forsvare fjorårets maktdemonstrasjon, eller er dette året hvor Jonas Vingegaard slår tilbake? I sivet lurer også tempohesten fra Belgia, Remco Evenepoel. De andre sammenlagthåpene har nok ikke de største ambisjonene. Selvsagt, man drømmer jo, men å skulle vippe Pogacar ned fra tronen virker nesten utenkelig. Sloveneren er i ferd med å slå seg inn på topplistene over tidenes syklister. Gutten er bare 26 år. For et monster! Vingegaard må ha en helt optimal oppladning om han skal være på skuddhold, såpass mye kan vi fastslå.
Noen av gutta bryr seg ikke om gult, for de med litt mer velutviklet muskulatur tenker grønt. Den grønne trøyen henger høyt i verdens største sykkelritt. I fjor var det litt overraskende Girmay som stakk av med trøyen. Det gjelder å holde seg på sykkelen gjennom hele rittet, og litt flaks må man nesten ha, for her er det lett å havne i utrivelige situasjoner. Det er ikke mye plass på disse oppløpene, og farten den er høy. Skarpe svinger og skarpe albuer. Det er ikke for hvem som helst å skulle kjempe til seg årets poengtrøye. Peter Sagan hadde klippekort på denne trøyen før han la opp, mens Thor Hushovd har pakket den med seg hjem ved to anledninger. I år havner den kanskje i Danmark, for Mads Pedersen er i sitt livs form! Mannen har nylig herjet i Italia.
Klatrerne kjemper om etappeseiere, og den hvite trøyen med de røde prikkene. Klatretrøyen går til mannen med de sterkeste beina og det sterkeste hodet. Her sanker man poeng på topp av fjelltopper underveis i rittet, og det er en syrefest fra ende til annen om man skal begi seg ut på fighten om nettopp dette plagget. Sammenlagtkanonene er alltid i toppen her, men ofte går trøyen til en utpreget klatrer som går flittig i brudd. Disse bruddene holder ikke alltid helt inn, men forhåpentligvis har man plukket nok poeng før toget kommer tøffende opp siste stigningen.
Den siste trøyen er den pur hvite. Denne går til årets ungdomsrytter sammenlagt. I Tour de France er man ungdom helt til man er 26 år, så her har en viss slovener forsynt seg grovt de siste årene. Pogacar er 26 år også dette året han, så et spill på hvor den hvite havner tror jeg vi kan se bort fra.
Etter hvert som oddsen for disse trøyene kommer så vil vi presentere et par langspill for dere. Disse spillene er forholdsvis forutsigbare, vel, om man da velger å se bort fra alt som kan inntreffe i løpet av tre uker på sykkelsetet. Et fall, eller en påkjørsel, kan være enden på visa, og da er det bare å krølle tippelappen også. De beste rytterne har likevel en tendens til å holde seg på sykkelen, og derfor kan det være noen langspill som er aktuelle å nevne. Vi håper å kunne presentere disse for dere i en artikkel uken i forkant for selve startskuddet.
Alt fra søvnige til elektriske etapper
Utover dette er Tour de France langt og variert. Noen etapper er heftige, andre er nærmest som transportetapper å regne. De flatere etappene domineres av lagene med de sterkeste spurterne på lønningslista, hvor man tauer inn eventuelle utbrytere når målgang nærmer seg. Opptrekkerne kjemper om plassene lengst fremme i feltet, og spiller ut sine kort en etter en. Til sist er det gutta med de største lårene som er igjen, og kampen om å krysse linja som førstemann får det til å dunke litt ekstra i brystet. Marginene er ørsmå, og det er nesten en garanti for dramatikk og nestenulykker. Vi har sett store syklister smelle i asfalten år etter år, og konsekvensene er ofte brutale. Kragebeinene er de mest utsatte, og ryker dette så ryker også resten av rittet. De mestvinnende spurterne er de som leser feltet best, posisjonerer seg smart, og holder seg unna uhell.
Vi har etapper hvor det er hakket mer kupert. Her går det gjerne litt opp og ned gjennom dagen, før dagens kraftanstrengelse gjerne avsluttes med en real knekker, hvor man må stå i bukken og presse mest mulig watt ned i pedalene. Disse etappene domineres av det som blir omtalt som puncheurer. Disse syklistene er kraftfulle, de er topptrente, og de har et rykk og et taktomslag som er få forunt. I min bok er dette noen av de kuleste gutta å følge gjennom disse rittene. Vi kunne nok listet opp navn i det uendelige, men Peter Sagan er en grei benchmark i denne kategorien. Den tilbakelente, langhårede, magikeren har lagt hjelmen på hylla, og nå er det navn som Wout van Aert og Mathieu van der Poel som gjelder. De to erkefiendene fra Belgia og Nederland har presset hverandre til uante høyder de siste årene, og alt fra klassikere til etapperitt er en anledning til å gi rivalen et lite stikk i siden. Der van der Poel har dominert vårklassikerne de siste sesongene har van Aert vist frem noen helt vanvittige egenskaper i spesielt Tour de France. En såpass høyreist og muskuløs mann skal i prinsippet ikke klare å vinne utpregede fjelletapper, men det har han altså gjort. For et par år tilbake noterte han seg for det kunststykke å vinne både spurtetappe, fjelletappe og tempoetappe i en og samme utgave. En skal være våken for å tukte disse gutta. Danske Mads Pedersen har nok likevel en forhåpning. Pedersen har syklet seg inn i en solid form denne våren, og blir nok i aller høyeste grad en merkbar utfordrer i denne kategorien. Spurten er det heller ikke noe å trekke for, så her kan grønn trøye være innenfor rekkevidde.
Fjelletappene er en annen skål. Her går det rett opp og rett ned, gjerne flere ganger per dag. Store fjellpass passeres, man er varm, man er kald, og computerne bikker godt over 100 km/t ned fjellsidene. Her skal rytterne håndtere taktskifter, lange bratte motbakker, og stupbratte nedkjøringer. Bare de tøffeste står igjen. Sammenlagtfavorittene melder seg etter hvert på her, og både etappeseiere og tid ned til de farligste konkurrentene ligger i potten. Disse etappene er de råeste å få med seg fra sofakroken, for her koker det gjennom hele dagene. Ikke noe hvileskjær, og ikke noen muligheter for å gjemme seg bort. Etappene er ofte preget av et tidlig brudd, gjerne med et sted mellom fem og femten mann. Utover dagen faller de av, en etter en, før kanonene setter opp farten i siste stigning. Klarer de beste klatrerne i bruddet å holde helt inn? Før Pogacar så var svaret av og til ja på dette spørsmålet. Den dag i dag så plukkes de gjerne ned før målsnøret viser seg opp i tåka. Sloveneren benytter hver en meter langs løypa til å få sekunder ned mot sine argeste rivaler. Maskinen i denne mannen er omtrent uten sammenligning.
Tempoetappene er som en kort langrenndistanse med intervallstart å regne. Her dukker rytterne opp på startrampen med de raskeste brillene og den frekkeste bekledningen. Strømlinjeformede ryttere kjemper mot klokka gjennom en etappe på om lag tre mil, enten noenlunde flat, eller litt kupert. Skal du konkurrere i sammendraget må du også håndtere disse etappene. Alle kan prøve å vinne, men det er Remco Evenepoel som gjør det til slutt. Denne mannen tråkker watt som ingen andre.
Summerer man alt sammen så har man fullt av større og mindre målsetninger, helt avhengig av hvem du er. En etappeseier henger høyt. Trøyene henger høyt. Bare å få sykle en dag i den gule sammenlagttrøya er stort. Å være det beste laget totalt sett er en bragd, og det er det selvsagt å stå igjen som den beste av de beste også. Underveis i rittet spiller man ut sine kort, og de ulike lagene er skreddersydd etter hvor ambisjonene ligger. Har man for eksempel en av verdens beste spurtere på laget så er nok fort resten av mannskapet bygget opp rundt denne mannen. Lagene er satt sammen for å vinne, og det er fascinerende å bevitne de ulike strategiene for å stå igjen med mest mulig heder og ære.
Endelig er vi her igjen. Du har gledet deg som en liten unge. Årets vakreste eventyr serveres gjennom skjermen fra Frankrike. Gjennom små fjellandsbyer med en kirke og en lokalbutikk, og til de store byer med buer og tårn. Du skal ikke gå glipp av et sekund! Favorittene dine sykler på det norske laget. Tenk at vi skulle få oppleve det. Det var stort med Thor Hushovd og hans bragder, men nå leder altså oksen fra Grimstad sitt eget lag. Du kan knapt vente med å få se de første angrepene. Som ville hester galopperer de ut fra start. Du er mektig imponert over hva de evner, hva de tåler. Fantasy-laget er spikret, for er ikke dette året hvor du endelig slår Frode på regnskap da? Excel-arket lyger ikke, du har funnet formelen til seier i år. Sett deg godt til rette, for nå rulles det i gang. Arvtakerne etter Hinault og Merckx skal gjøre opp om den gule trøya. Kan dansken slå tilbake i år? Du har lest at han har kjempet seg gjennom tøffe treningsøkter i piskende regn gjennom vinteren. Intervjuet du så her om dagen indikerer at han er klar. Sa han ikke at han hadde visualisert å stå på podiumet ikledd gult da?
De store mannskapene og lille Norge
Når vi snakker lag må jo vi nevne det norske mannskapet, Uno-X. De røde og gule markerte seg fint i fjor, og med uredde typer på laget kan man igjen få se nordmennene dominere tv-ruta. Her går man for klatretrøye og etappeseiere om hverandre, og ungdommelig pågangsmot får fritt spillerom. Det gir en ekstra dimensjon å se disse rytterne mengde seg med fiffen, og ikke bare er de tilskuere, de utfordrer og er med hele veien inn. Uno-X er et fyrverkeri av et lag!
Vi nevner fort også de to største lagene i sykkelsporten, nemlig UAE Team Emirates og Team Visma – Lease a bike. Førstnevnte består av Tadej Pogacar og hans utvalgte hjelperyttere. Dette laget har ett mål for øyet, og det er å hjelpe Pogacar til en ny sammenlagtseier. Hjelperne er ikke hvem som helst, og med riktig assistanse kunne flere av disse gjort seg i et sammendrag. Det blir uansett en underordnet prioritet, for her er det stjerna som skal skinne. Laget og strategien trumfer egne ambisjoner, og nåde deg om du ikke adlyder. Mytteri og ryttere som river ut øreproppen for å fri seg fra en ilter sportsjef i bilen bak har vi sett gjentatte ganger før. God underholdning, men krise for et lag som er møysommelig bygd opp rundt en vinnerkandidat. Team Visma – Lease a bike er startfeltets stjernegalleri. Jonas Vingegaard ønsker revansje, etter å ha vunnet rittet i 2022 og 2023, men som måtte se seg slått av Pogacar i fjor. Simon Yates skal hjelpe dansken i fjellene, og da hjelper det lite av man selv vant Giro d’ Italia for bare uker tilbake. Her spiller man annenfiolin. Sepp Kuss og Matteo Jorgenson er lagets to amerikanere, og to av verdens beste syklister. Og så da, sist men ikke minst, superstjerna, Wout van Aert. Mannen som kan alt på en sykkel, og som er en like god hjelperytter som han er avslutter, klatrer, og tempohest. Mye vil nok handle om disse to mannskapene gjennom vingårder og små landsbyer i Frankrike i juli måned.
Vi nevnte så vidt hjelperytterens rolle. For å illustrere hva som forventes har vi en liten anekdote fra 2012. Vi fikk dette året servert en smått utrolig situasjon hva gjelder maktbalansen mellom sammenlagthåp og nettopp hjelperytteren. Chris Froome, den gang hjelper, tauet på lagets stjerne, Bradley Wiggins. Froome seilet fra opp mot toppen, og Wiggins maktet ikke å henge på. Førstnevnte opplevde den smått bisarre situasjonen å måtte stoppe og vente inn sin kaptein, og se egne sjanser forsvinne over bakketoppen. Pinlig for Wiggins, og irriterende for Froome. Året etter var det Froome selv som var lagets kaptein, og briten, født i Kenya, endte med å vinne Tour de France i 2013, 2015, 2016 og 2017. Han ventet på ingen.
Fantasy og våre anbefalinger når startskuddet går
Ønsker du å gjøre årets utgave av rittet litt ekstra spennende så anbefaler vi TV2s Tourmanager-spill. Fryktelig artig for den sykkelinteresserte, og også med muligheter for fine premier underveis. Her velger man ut sitt mannskap i kjent Fantasy-stil, og gjør bytter gjennom de tre ukene. Byttene er begrenset, så her må strategien finpusses. Impulsive bytter blir det nok uansett, og hva er vel egentlig disse konkurransene uten noen spontane innfall. Vi oppretter en egen 90minutefamily-liga, så meld dere på i tide for å kunne bruse litt ekstra med fjærene i Discord-kanalen. Ligakode kommer når spillet slippes.
Vi legger ut anbefalinger i form av korte analyser og oddstips etter hvert som rittet utfolder seg. Vi er flere i redaksjonen som elsker sykkel, og spesielt Tour de France. Vi tar høyde for å være på plass med innfallsvinkler og tips på de fleste etappene, og spesielt når rittet setter seg litt vil analysene komme. Vi blir klokere jo mer vi får se av de ulike rytternes formkurve og intensjoner, og da skal vi være på ball. Eller på pedal om du vil! Håper du finner våre bidrag berikende og innbringende disse ukene, og at eventyret i Frankrike heves ennå et hakk. Vi gleder oss.
Bon Voyage!
