PSG – Inter 31-05-25

Fotballens høytidsdag. Den velkjente hymnen skal fylle stuer og puber rundt om i verden én siste gang for sesongen. Med pomp og prakt skal de to lagene presenteres. Og der står man, klam i hendene, vasskjemmet hår, stiv i blikket, forhåpentligvis klar for noe som fort kan være karrierens største fotballkamp. På klubbnivå blir det ikke større enn dette. Europas, og da gjerne også verdens, beste klubblag skal kåres, og det å eie en vinnermedalje fra Champions League er få forunt. Forberedelsene har vært tøffe, forventningene er gigantiske, og ønsket om å stå igjen som vinnere er altoppslukende. For noen blir det med denne ene finalen. En finale hvor hele verden ser på, alt handler om deg og lagkameratene dine, og det faktum at man kan skrive seg inn i historiebøkene for evig og alltid. Du ser deg til høyre, du ser deg til venstre. Konsentrerte krigskompiser, grepet av stundens alvor, men med fokuserte blikk. Du puster en ekstra gang. Blikket flakker. Du ser deg rundt. Stadion er fullstappet. Rundt deg er det et voldsomt spetakkel av lyder og inntrykk. Det brøles på tribuneseksjonene, musikken fyller kroppen med spenning, og de klamme hendene har nå rukket å bli søkkvåte. Skoene føles litt for stramme, men det får gå. Du er klar for dette. Kroppen fylles med en slags ro, og du merker at dette er det du alltid har drømt om. Du er plassert på verdens største fotballscene, flomlysene er tente, og du er klar for å løpe sokkene av deg. Kroppen blir roligere, og blikket fester seg. Nå kan dommeren bare blåse dette i gang.

 

Årets finale går av stabelen 31.mai på Allianz Arena i München. På veien dit har PSG stadig bygget momentum. Fra en vaklende start, hvor reisen så ut til å bli av det korte slaget, til å slå ut halve England i tur og orden. Franskmennene så ut til å være på feil hylle innledningsvis, og det var på håret at man karret til seg en play off-kamp mot Manchester City. Den vant de, og siden har de ikke sett seg tilbake. Liverpool, Aston Villa og Arsenal. Alle fikk smake på kvalitetene til dette revitaliserte mannskapet. Uten stjernenykker og hoftefeste i midtsirkelen er PSG et aldri så lite monster blitt. De noterer seg for sin andre finale på lørdag, og håpet om lagets første Champions League-trofé lever igjen.

 

Inter er et mer rutinert Champions League-lag enn sine konkurrenter på lørdag. Tre pokaler, tre ganger tapende finalister. Sist finale kom så sent som i 2023, da Rodri og Manchester City ble for sterke. På veien til Tyskland og finalen i år har Inter sett overraskende sprudlende og offensive ut. Semifinalene mot Barcelona var av det spesielle slaget, hvor de to tungvekterne byttet på å forsøke å påføre sin konkurrent det tellende knock out-slaget. Til slutt sto vi igjen med to utslitte mannskap, og med en 7-6-seier til Inter. Smått utrolige sifre. Inters siste seier i Champions League kom i 2010, da Bayern ble beseiret. Italienerne har den nødvendige erfaringen som ofte blir gjeldende inn mot finalen.

 

PSG – Fra et stjernegalleri til et fotballag

 

For der sto de, Neymar, Messi og Mbappe. Godt plantet på feil banehalvdel ettersom eget lag jobbet ræva av seg i forsvar. Men ikke disse tre. Nei, det var ikke det som lå i arbeidsbeskrivelsene. Her skulle det slås tunneler, dras noen frekke finter, og selvsagt, være sist på ballen i det den trillet over målstreken. Tre mann, samme arbeidsoppgave. Da blir jo det tungt for resten av gutta, når man i bunn og grunn er syv utespillere. Noen gnisninger oppsto, og etter hvert gikk tiden ut for både Neymar og Messi. Man prøvde således å bygge et angrep rundt Mbappe, avslo noen tullete sekker med penger fra Madrid, og håpet at man endelig skulle hevde seg blant fiffen ute i Europa. Men nei, den fotrappe franskmannen kastet for stor skygge. Mannen var fus i alt, og i noen kamper kunne det virke som om det var Mbappe som var viktigst, ikke selve laget. Overgangen til Real Madrid ble til slutt en realitet, og PSG var klare for å bygge et nytt lag. Det fikk ta den tiden det tok.

 

Men så skjedde det noe. Man var jo i besittelse av flust av kvalitetsspillere. De hadde bare ikke fått lov til å skinne grunnet disse til tider selvsentrerte stjernene. Nå fikk de låne kula, vise hva de kunne, og sist, men ikke minst, de dro i samme retning. Alle sammen. Sammen. Resultatet ble en raskt vunnet ligatittel, noe som i og for seg er normalen i Frankrike, men man begynte å vise muskler mot andre stormakter i europeisk fotball også. Den slepne mannen fra Georgia, med det enkle navnet, Khvitsja Kvaratskhelia, tok raskt tak i venstrevingen, og formelig terroriserte backer rundt om på kontinentet. Med sine lave strømper, bittesmå leggskinn, og bohem-aktige fremtoning gav han PSG en ny dimensjon. Denne mannen kunne ikke gis for mye rom. Sammen med Barcola, Doue og Dembele har angrepet til Pariserne blitt født på ny. Eneste utfordringen for Luis Enrique er hvem av disse som må starte på benken. Et realt luksusproblem.

 

På midten finner man om mulig verdens beste midtbanetrio i skrivende øyeblikk. Neves, Ruiz og Vitinha er den totale pakken av kraft, finesse og løpsstyrke. Å trenge gjennom denne trioen her er direkte vanskelig. De står godt til hverandre, og hver for seg er de pur kvalitet. På grunn av dette skinner gutta på topp om kapp med sola om dagen. Lagdelen bak er ikke stort dårligere. Er Mendes og Hakimi verdens beste backduo anno 2025? Jeg tror det. For en fart, og for en kraft. Mendes viste verden sin sanne kvalitet da han stoppet Mohamed Salah på veien til finalen. Salah, på dette tidspunktet i pole posision til Gullballen, ble fullstendig nøytralisert. Donnarumma i buret har litt av et lag foran seg. Kommer noen mot formodning gjennom hjelper det å ha en mann som dekker halve buret på strømpelesten som sin siste skanse. Italieneren er blant de aller ypperste i sitt fag.

 

Totalen gir et voldsomt habilt fotballag. Fra å være på vei på hodet ut av turneringen nesten før den startet er man nå ganske klare oddsfavoritter i finalen. Møter du PSG denne sesongen så må du bare forberede deg på å slippe inn mål. For her scores det over en lav sko! I kalenderåret 2025 har man gått målløse av banen bare én gang, og det var i åttendedelsfinalen på hjemmebane mot Liverpool. Engelskmennene vant 1-0 etter en sen scoring, og PSG var i vansker. Hvordan denne kampen endte med tap, og uten scoringer til hjemmelaget, er det nok ingen som kan svare på. Alisson i borteburet sto som en levende vegg. Men faktum er altså det at det bor ekstreme mengder avslutninger, overganger, bakromsløp og mål i dette laget. Man ender på to, tre og fire langt oftere enn null og en. Inter bør være advart.

 

Frem til finalen har PSG dominert Arsenal, tett seg av et hardkjempende Aston Villa og slått ut Liverpool på straffer. Alle disse britiske storlagene har solide sesonger på samvittigheten, men ble for små mot Enriques menn. All ære til spanjolen for å ha klart å omdanne disse gutta til et såpass solid mannskap. Når man setter seg ned for å se finalen kan du være litt ekstra obs på hvordan Mendes og Hakimi benytter seg av korridorene opp langs sidene sine. De er formelig vinger, og gir angrepsspillerne både overlapp-muligheter, så vel som anledning til å trekke inn i banen. Kvaratskhelia er helt enestående på dette. Han benytter backen for alt det er verdt, drar seg innover, og fyrer løs mot lengste hjørnet. Med den presisjonen der kan en tomme være en meter for mye.

 

Inter – Serietittelen glapp i siste runde, men nå gjelder det!

 

Det ble litt av en avslutning på ligasesongen for Inter. Napoli holdt på å forære Inter seriegullet, men Inter var ikke klare for oppgaven, og dermed klarte man ikke å forsvare tittelen fra i fjor.

 

Inter har dog lagt bak seg en flott sesong. Som nevnt holdt det bare nesten på hjemlig jord, men ute i Europa har man spilt seg hele veien frem til den store finalen. Men, man har gjort det på litt utypisk vis. Vanligvis er Inter tette, de vinner på defensiv struktur og korte avstander, og på klassisk italiensk vis venter man motstanderen ut, før det dødelige støtet settes. I år derimot har det gått vilt for seg! Feyenoord ventet i åttendedelsfinalen, og ble greit tatt hånd om. Inter gikk videre med en kontrollert 4-1 i bagasjen.

 

I kvart- og semifinalene tok det hele fyr. Inter fikk tøff motstand i kvartfinalen mot Bayern, og etter to jevnspilte oppgjør sto man igjen med et smil om munnen. Tyskerne var slått 4-3 totalt. Som nevnt innledningsvis ventet Barcelona med alle sine teknikere i semifinalene, og her fikk vi også turneringens oppgjør. Totalt 7-6, etter å ha reddet hele festen på overtid i siste kamp. Raphinha hadde gitt spanjolene fordelen tre minutter før full tid, men tre minutter inn i tilleggstiden dukket en usannsynlig helt i Acerbi opp. Spilleforlengelse og full fyr i teltet. Frattesi sender italienerne til himmels i første ekstraomgang, og Inter rir presset av. Litt av noen kamper, og som nevnt, ikke slik vi har for vane å se Inter.

 

Det ene som kanskje fortsatt er som før er hvor komfortable italienerne er uten ball. De er jevnt over alltid underlegne hva gjelder ballbesittelse, og lever greit med det. At italienske lag, og kanskje Inter spesielt, spiller sånn bør ikke komme som noen overraskelse. Det som dog er noe overraskende, er alle sjansene og målene som har blitt produsert over de siste oppgjørene. Noe av årsaken kan være de offensivt sterke vingbackene i laget, og da kanskje spesielt Dumfries på høyre back. For en sesong nederlenderen har hatt! Hans bidrag, både i form av scoringer og målgivende har gitt dette Inter-laget en helt ny dimensjon. Det er ingen tvil om at lagets offensive brikker, Thuram og Martinez, nyter godt av hans konstante trussel ned langs høyre korridor. Virkelig noe PSG må være obs på lørdags kveld.

 

Inter stiller et sterkt mannskap i finalen i München. En god blanding av fart, teknikk, og italiensk smartness. En aldri så liten ny vår for Yann Sommer også gjør sitt til at dette laget ikke blir lett å hamle opp med. PSG må komme med sitt beste for dagen om Inzaghis menn skal nektes triumf i helgens finale.

 

Konklusjon – Uovertruffen angrepsfotball møter italiensk kynisme

 

Ja, for sånn har det i hvert fall vært en stund. Italia har hatt dette stemplet på seg i generasjoner. Kyniske, taktiske, noe kjedelige og ofte triumferende. Men, har vi ikke sett at dette har snudd litt de siste årene? Napoli har underholdt oss, Atalanta har fått vist frem sin beste fotball, og denne utgaven av Inter virker også å kunne by opp til dans om anledningen byr seg. Og anledningen byr jo seg nå på lørdag.

 

Utgangspunktet er vel fortsatt det at Inter lever greit uten ball. PSG derimot vil ha ballen. Franskmennene vet at om dette skal vinnes må de holde på egen identitet, og det betyr å sette press på italienerne. Det har vært styrken både hjemme i Frankrike, og ute i Europa utover våren det, et konstant trykk, bølger på bølger med flott kombinasjonsspill, og dribleglade vinger som utfordrer ryggende forsvar. Om PSG skal løfte troféet til slutt må de tviholde på akkurat dette, for her er de omtrent best i klassen. Angrepstrioen lager kaos på et eller annet tidspunkt uansett hvordan man forsvarer seg, og vi tror at den store finalen ikke vil være noe unntak. Her må man få det til å koke under topplokket på sindige italienere.

 

Vi har jo sett det gang på gang opp igjennom historien. Finalen blir en nedtur. Man er redd for å tape, man er redd for å blottlegge seg, og man vegrer seg for å virkelig ta sjansene som byr seg. En klassisk tilnærming som fører til balltrilling på midten, og en heller kjedelig seanse som etter hvert avgjøres på straffespark. Dette kan naturligvis skje igjen på lørdag. Det som vi føler taler imot er det faktum at dette gagner ikke PSG. Vi holder de blå og burgunderrøde som knappe favoritter, og regner med at de ønsker å avgjøre dette i ordinær spilletid. Da må man ta overgangene, og da må man spille på lagets styrker. Dembele, Doue, Kvaratskhelia og Barcola er alle livsfarlige om de har dagen, og med bidragene fra Hakimi og Mendes ned langs krittet virker det som om dette er PSGs store mulighet for å gå helt til topps. Ikke være ukritiske og tømme seg fremover, men heller ikke la Inter diktere tempo.

 

Et annet aspekt ved finalen er kvart- og semifinalene til finalens bortelag. Inter viste en ny og spennende side av seg selv, og gikk slag for slag mot Barcelona. Med tanke på hva som bor i det spanske storlaget er det en bragd i seg selv å ta kampen på disse premissene, og faktisk stå igjen som seierherrer. Disse målene gjør sitt til at vi får mer tro på en underholdende og fartsfylt finale, hvor vi har to aktører som begge kan by på angrepsfotball av øverste kvalitet.

 

Vi har vært inne på PSGs målsnitt denne sesongen. Omtrent uten unntak går laget av gresset etter å ha scoret et sted mellom to og seks mål. Fotballen som spilles skaper glede og engasjement, og som vi så i kampene mot Liverpool og Arsenal, det er bortimot umulig å stå imot. Dette høye målsnittet, og det høye anslaget for forventede mål, er selve ryggraden i laget til Enrique. Vi både håper og tror at vi får samme inngang til finalen, selv om nå alt står på spill. Inter må nok akseptere franskmennene for hva de er, og gi et svar på tiltale. Det skulle bety mål begge veier. Ja, det inntreffer ikke alltid i finalene det, men etter å ha sett Inters syv mål mot Barcelona vet vi at de kan. Vi blir slettes ikke overrasket om Dumfries igjen blir avgjørende.

 

Mål kan generer flere mål. Et 1-1-resultat er nok ikke ønskelig av oddsfavorittene fra Frankrike, og det kan igjen føre til et jag for seier før de tilmålte 90 er omme. Over 2.5 scoringer gir en fin odds. Det gir også over 1.5 mål til PSG. Vi holder som sagt de blårøde som favoritter, og da er det ikke utenkelig at det er nettopp her vi får minst to nettkjenninger.

 

Finalen kan, og vil nok, bli tett og tøff. Inter har vist at de kan utfordre hvem det kan være, og Pariserne har fått vist frem sitt voldsomme angrepsarsenal. Om vi leker videre med premisset om at PSG må spille på sine styrker for å endelig bli kronet verdens beste klubblag, vil vi få mye avslutninger. Det er heller ikke utenkelig at det siste kvarteret blir hektisk, som vi har sett Inter oppleve gang på gang i årets turnering. Hektiske sluttminutter genererer hjørnespark. Avslutningene sitter løst, og det blokkeres med livet som innsats. Vi legger ved en anbefaling her også. Så langt i turneringen har PSGs kamper inneholdt et cornersnitt på 9.6. Vi tror på en fartsfylt finale, og finner dermed gjennomsnittet relevant.

 

Hvem scorer målene på lørdag? Det er vel ikke utenkelig at Dembele og Martinez for sine respektive lag kommer til å få muligheter. Dembele står til 2.70 i odds, mens man får 3.50 om den hårfine Martinez får ballen over linja. Kanskje mest underholdningsspill, men i disse storkampene er jo også det en del av gleden. Nyt finalen, det er to verdige duellanter som møtes under flomlysene på Allianz Arena, og kryss fingrene for at man ikke blir tatt av stundens alvor. De svette håndflatene vi nevnte innledningsvis er det nok ingen vei utenom, men det kan også være et tegn på at man er skjerpet. At man virkelig vil dette, og at tenningen er akkurat der den skal være. Som fotballentusiast er årets utgave av PSG noe av de flotteste å se på, og la vi håpe at man tør å vise verden hva man faktisk kan. Våger man så kan det ende med en helt ny type pokal i skapene i Paris. Nyt kampen!

 

Europa kl. 21:00: Paris Saint Germain – Inter: Begge lag scorer (1.75)

 

Alternativt spill

Europa kl. 21:00: Paris Saint Germain – Inter: Over 2.5 mål (1.90)

Europa kl. 21:00: Paris Saint Germain – Inter: Over 1.5 mål til PSG (2.10)

Europa kl. 21:00: Paris Saint Germain – Inter: Dembele scorer (2.70)

Europa kl. 21:00: Paris Saint Germain – Inter: Over 9.5 cornere (1.75)

Europa kl. 21:00: Paris Saint Germain – Inter: Inter flest kortpoeng (1.95)